Med krigsbokstaver «avdekker» dokumentaren i DN lørdag at Norges rikeste får 80 milliarder kroner i skattefrie inntekter hvert år. Skatten kan de betale når de vil. Hvis de vil. Etter sigende finnes en lite kjent regel i skatteloven som favoriserer milliardærene grovt.

Oppslaget er oppsiktsvekkende – oppsiktsvekkende skjevt, sensasjonspreget og historieløst.

Omtalen av fritaksmetoden er misvisende. Man får inntrykk av at det er et skjult smutthull som lar milliardærer nyte godt av ubeskattede midler. Da har man hverken forstått reglenes formål eller funksjon.

Etter skattereformen i 1992 betalte selskaper 28 prosent skatt. Utbytte var skattefritt for norske aksjonærer, og de såkalte Risk-reglene forhindret økonomisk dobbeltbeskatning ved salg av aksjer. At beskyttelsen mot dobbeltbeskatning var forbeholdt innenlandske forhold, var EØS-stridig. Reglene ble derfor erstattet med fritaksmetoden i 2004, som medfører at aksjeselskaper innenfor EØS-området er fritatt for utbytte- og gevinstskatt.

Innføringen av regelverket bygget på bred politisk enighet og er en bærebjelke i norsk skatterett for å unngå dobbeltbeskatning eller kjedebeskatning innenfor selskapssektoren. Et selskap beskattes fullt ut for sin virksomhetsinntekt. Dersom virksomheten er organisert i et konsern, med et holdingselskap og datterselskap, er det ingen grunn til at konsernet skal beskattes dobbelt når inntektene strømmer opp.

Det er kjedebeskatning fritaksmetoden avverger.

Reglene om aksjesparekonti gir tilsvarende muligheter for folk flest – det unnlater DN tilforlatelig å nevne i sin artikkel. Det er direkte feil når det i artikkelen hevdes at det går en strøm av ubeskattede midler fra industriselskapet Orkla og Aker og Nordic Choice til eierne.

Det er feil når det gis inntrykk av at aksjebeskatning er gunstigere enn annen beskatning. Situasjonen er motsatt. Aksjonærmodellen, som ble vedtatt i 2006, innførte utbytteskatt ved utdeling til fysisk aksjonær. Reglene innebar en kraftig skatteskjerping av kapitalbeskatningen i forhold til det bærende prinsipp som skattereformen i 1992 bygget på.

Kombinasjonen av selskapsskatt, utbytteskatt og formuesskatt medfører trippelbeskatning. Selskapet beskattes først med 22 prosent selskapsskatt, dernest beskattes den personlige aksjonæren med om lag 32 prosent for utbytte, som samlet sett gir om lag 47 prosent i skatt. Sist må aksjonæren betale formuesskatt.

Eier selskapet i tillegg eiendom, påløper det ofte kommunal eiendomsskatt.

Aksjesalg i 2014 fra Mohns holdingselskap omtales i artikkelen, samtidig som det unnlates å nevne at Mohn etter det har betalt omtrent en milliard i utbytte- og formuesskatt.

Et gjennomgangstema i artikkelen er at milliardærene kan velge å ikke ta ut utbytte. Hvis milliardærene aldri tar ut inntekt, men alltid reinvesterer det, er det da noen fordeler for aksjonæren?

Vi bør heie på – ikke shame – næringslivsledere som lar beskattet driftsoverskudd bli i selskapssfæren og reinvesterer det til ny virksomhet for å skape vekst og arbeidsplasser.

Videre er det galt at milliardærer som Stordalen har glede av å eie private eiendeler gjennom aksjeselskap. Som skatteadvokat vet jeg at det er utrolig dårlig skatterådgivning å eie bolig gjennom eget as. På privat hånd er fordelen ved å bo i egen bolig ikke lenger skattepliktig, og boligen kan selges skattefritt etter ett år. Eies det via selskap, medfører Storhaugen Invest-saken at det er praksis for streng uttaks- og utbyttebeskatning og det påløper skatt ved salg av boligen.

Det gis misvisende inntrykk av at milliardærene skattesituasjon i dag er gunstigere enn tidligere. Situasjonen er den motsatte. Den samlede skattebelastningen er skjerpet betraktelig.

Da utbytteskatten ble innført i 2006, var planen at formuesskatten skulle fjernes. Det skjedde ikke. Tvert imot har formuesskatten blitt mangedoblet, fordi aksjerabatten er lavere, skattebegrensningsregelen fjernet og formuesskattegrunnlaget jekket opp betraktelig.

Formuesskatten rammer ekstra hardt nå som renten er lav. Formuesskatten er særlig høy for børsnoterte aksjer, som kan være priset høyt i markedet på forventning om fremtidig inntekt.

Det at det ikke er noe tak på formuesskatten, har gjort at den for enkelte er blitt en hinsides boavgift. Kjell Inge Røkke må nå på seks år betale én milliard kroner bare for å bo her.

Det norske skattesystemet favoriserer utenlandsk og statlig eierskap. Norges rikeste styrer 380 milliarder kroner fra utlandet. Det er ingen ting jeg som skatteadvokat synes er mer trist enn å flytte suksessfulle næringslivsfolk ut av landet.

Sverige og andre land har skjønt betydningen av privat næringsliv. Man kan godt ha formuesskatt, slik som Sveits, men det burde være et tak på den.

Mantraet i norsk politikk og journalistikk er å verne «folk flest» og «eiere av små og mellomstore bedrifter». Men vi trenger også en stor og vellykket næringslivssektor. Da trenger vi god journalistikk om jus, politikk og samfunnsliv.

DN utmerker seg vanligvis med sin gode og gravende journalistikk. Næringslivsavisen bør holde seg for god til sensasjonspregede, tabloide, næringslivsfiendtlige oppslag med mangelfullt og villedende innhold.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.