Mitt innlegg «En av de rike som skal tas, jeg? Virkelig?» denne uken skapte et enormt engasjement på alle sider av politikken. Blant de engasjerte er næringsminister Jan Christian Vestre selv, og LO-leder Peggy Hessen Følsvik.
Begge sier de ønsker lønnsomme, privateide bedrifter i Norge, men besvarer ikke det sentrale spørsmålet: Hvorfor skal bedriftseiere legge ut skatt for staten når bedriftene ikke er lønnsomme?
Jeg skjønner at det for Vestre og andre politikere er mye polemikk rundt formuesskatt og det er viktig å få frem hvem som vedtok hva til hvilken skattesats. Og, som Vestre skriver: «Jeg håper vi kan være enige om at skattenivået i Norge ikke er designet for å ta noen».
Jeg kan mer om resultatet enn om intensjonene. Resultatet er en systemfeil i skattesystemet vårt. Der intensjonen har vært å ramme nullskattytere, rammes i stedet likviditeten hos tusenvis av bedrifter.
Da hjelper det ikke å skru på prosentsatser. Vi må gå grundigere til verks. Formuesskatt på driftsmidler er en uting vi må kvitte oss med. Små driftsmidler er en uting vi må kvitte oss med. Det går ut over tusenvis av bedriftseiere, som meg, og det dreper innovasjon.
Historisk sett var det først da staten skjønte at om den lot være å ta alt bedriftene skapte, at vi fikk innovasjon, industri og nye selskaper. Kort fortalt ble det skapt mer som kunne deles – og mye mer til statskassen. Dette er elementær makroøkonomi og grunnlaget for vårt styresett. Vi må skape før vi kan fordele.
Formuesskatten avviker fra prinsippet om å skape-for-å-dele. Den er direkte skadelig for alle bedriftseiere som har midlene sine låst opp i selskapet. Når eierandeler må selges for å betale skatt, mister selskapet midler som kunne vært brukt til å skape mer.
Det mest absurde utfallet av dette ser vi hos vekstbedriftene. Der jobber eiere for å samle midler til å satse, men ender med å skattlegges personlig, dersom disse midlene ikke er brukt opp før året er omme.
LO-leder Følsvik viser til at selskaper som Lexolve har mottatt store midler i støtte fra Innovasjon Norge og Skattefunn – slik det skal være. Jeg synes det er kjempeflott at vi har et virkemiddelapparat som drar ned risikoen på nødvendig forskning for å utvikle nye løsninger – men dette løser ikke likviditetsutfordringen bedriftseiere har:
- Skattefunn utbetales som en prosentsats på midler vi har brukt på forskning – opp til 22 måneder etter at bedriften har betalt forskningen.
- Tilskudd fra Innovasjon Norge betales også i hovedsak etter midlene er brukt – og bedriften må dekke fra 30 til 55 prosent av kostnadene selv. For å utløse midler fra IN er det derfor nødvendig å ha eller hente privat kapital.
Min formuesskatt stammer fra nettopp dette – Lexolve hentet 23 millioner fra private investorer i 2021. Dette var kapital som ble investert i arbeidskraft for å utvikle en modell som gjør det mulig for alle små bedrifter å få tilgang til juridisk rådgivning, uten at advokathonorarer spiser av likviditeten deres.
Denne type kapital kalles «arbeidskapital» – og det er denne kapitalen jeg betaler formuesskatt for.
Arbeidskapital kan sammenlignes med settepoteter, som settes i jorden slik at vi kan høste en større avling året etter. Akkurat slik settepoteten betraktes som en «moderpotet» og vil gi opphav til mange nye poteter ved riktig stell, vil kapital som settes i arbeid på en god måte gi mer avkastning i form av flere arbeidsplasser, lønnsomhet og skatteinntekter til staten.
En skattlegging av arbeidskapitalen er som å spise settepotetene.
Og det kan ikke være slik at vi i ekstraordinære situasjoner spiser av våre settepoteter, samme hvor mye inflasjon, pandemi og økte strømpriser vi har. Historien viser at det å spise av såkorn og settepoteter som regel fører til hungersnød og død. Derfor var det spleiselaget en dårlig idé.
La oss heller finne en bedre løsning.
Jeg har ikke den ferdige løsningen eller regnestykket med to streker under svaret, på hvordan skatteregimet skal gå i nøyaktig balanse. Det må de med et nærings- eller finansdepartement i ryggen gjøre.
Det jeg vet, er at vi trenger en ambisiøs og realitetsorientert næringspolitikk som gjør oss i stand til å tiltrekke oss mer vekstkapital og arbeidskraft, og som bedrer likviditeten i gründerbedrifter.
Vi trenger en ditto realitetsorientert regjering med en ambisiøs kongstanke. Jeg har fire forslag:
- Hva om vi økte bunnfradraget kraftig for eierandelen i driftsselskaper? Det løser problemet for både minstepensjonister med formue og at vi får nullskattytere.
- Vi kan også innføre fradrag i formuesskatten for annen skatt som er betalt, da blir det minimumsskatt – men ikke mer.
- Fred fritaksmetoden. Eierne er bedre rustet for å reinvestere, enn staten er.
- Og fjern økningen i arbeidsgiveravgiften.
Jeg og tusenvis av bedriftseiere ønsker å bidra til fellesskapet. La oss få skape jobber, eksport og vekst.
Jeg takker ja til Vestres invitasjon om dialog. Jeg ønsker meg en realitetsorientert prat uten floskler og uten presse. Det er tiden fremover som vil vise om det i tillegg til en endring i retorikk, får virkning i endret politikk. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.