Gunnar S. Eskeland skriver i DN 1. november at økt skatt vil redusere investeringer i fornybar kraftproduksjon (innlegget «Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft»). Jeg mener han overser to viktige forhold som tilsier at mer skatt på fornybar kraft er lite skadelig.
For det første: I de fleste tilfeller er antageligvis ikke skatt en avgjørende begrensning på investeringsbeslutninger i fornybar energi. Begrensningen er vanligvis konsesjon. Investeringer i fornybart er som oftest så lønnsomt at stort sett alt som får konsesjon, blir bygget.
Noen typer marginale samfunnsnyttige prosjekter er følsom for skatt. Det går imidlertid an å ha spesialordninger for disse, dersom de er av tilstrekkelig betydning. Havvind og småkraftverk er for eksempel unntatt fra grunnrenteskatten.
Dette bringer oss videre til hva grunnrenten og en grunnrenteskatt egentlig er. Grunnrenten er ekstraavkastningen som oppstår fordi noen har rett til å høste fellesskapets ressurser fra et område. Om staten ikke ilegger en grunnrenteskatt, vil det innebære en subsidie av aktiviteten, der eierne får høyere avkastning enn annen virksomhet, uten at det skyldes innsats eller risiko.
Generelt kan slike skjevheter føre til at kapital strømmer til feil sted, men dette neppe noe stort problem innenfor fornybart. På den annen side er det svært vanskelig å argumentere for at mindre skjevhet i avkastning skal kunne være samfunnsøkonomisk skadelig.
Beskatning innebærer nesten alltid kostnader, men grunnrenteskatt er nok et unntak.
Så er spørsmålet om regjeringens forslag om økt grunnrenteskatt medfører at skatten blir for høy. Hvis skatten var riktig før, hvorfor bør den være høyere nå?
Svaret på dette er at grunnrenten åpenbar ikke er proporsjonal med inntektene, slik som en skattesats. Grunnrenten er det som overstiger «normalrenten», og denne avkastningen er tiltagende med stigende inntekt.
Et enkelt eksempel viser det:
La oss først si at investeringen tilsvarer 200 øre per kilowattime (kWh), netto inntekter er 30 øre/kwh per år og normalavkastningen er fem prosent. I så fall er avkastningen 15 prosent totalt, og grunnrenten ti prosent.
Dersom staten tar én tredjedel i grunnrenteskatt, sitter produsenten igjen med fem prosent grunnrente.
La oss nå si at elprisen øker permanent, slik at netto inntekt er 60 øre/kwh. Normalavkastningen endres selvsagt ikke, men total avkastning blir 30 prosent.
Staten tar fortsatt én tredjedel, så da sitter produsenten igjen med 15 prosent grunnrente.
Grunnrenten har økt fordi inntektene har økt, uten at skattesatsen har fulgt med.
Vi er nå i en situasjon hvor elprisen må antas å ha blitt permanent høyere, både på grunn av kabler og på grunn av generell knapphet på energi i Europa. Å ikke øke grunnrenteskatten vil da innebære å gi en større del av grunnrenten til produsentene.
I en situasjon der det er vanskelig å finne inntektskilder til staten som ikke er skadelige, vil det være oppsiktsvekkende å overse en kilde som skaper mer nøytralitet og som dermed i alle fall ikke kan være skadelig.
At grunnrenten er stigende med inntekten, er også et godt argument for en høyprisskatt.
Grunnrenten er det som overstiger «normalrenten» og er tiltagende med stigende inntekt
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.