Jeg tror ingen norske politikere er uenige i at de som har mest fra før, også må bidra mest til fellesskapet. Derfor har vi et skattesystem som er svært progressivt, samtidig som vi har omfattende velferdstjenester som bidrar til ytterligere omfordeling.
De ti prosent med høyest inntekt betaler nesten 40 prosent av den totale skatteregningen, slik de også gjorde i 2013, og de betaler mer skatt enn de 75 prosent med lavest inntekt til sammen.
De som har mest, betaler mest, og slik skal det fortsatt være.
Det norske skattesystemet er imidlertid utformet slik at det legger til rette for at kapitalen reinvesteres i så stor grad som mulig, og at kapitalen flyter dit den kaster mest av seg. Dette prinsippet var det bred enighet om da skattereformen ble innført i 2006. Derfor har vi den såkalte fritaksmetoden, som hviler på prinsippet om at inntektene beskattes der inntektene oppstår, men ikke når pengene flyttes fra én investering til en annen.
Under overskriften «Skatteparadiset Norge» i DN 31. august skriver Terje Erikstad at «skattereglene bør i minst mulig grad påvirke investeringer og organiseringen av den økonomiske aktiviteten». Men fritaksmetoden påvirker investeringene, ved å legge til rette for at mest mulig reinvesteres i nye virksomheter. Og det bør i aller høyeste grad skattereglene legge til rette for.
Dette prinsippet er spesielt viktig å hegne om i det tiåret vi nå går inn i. Vi har alltid vært gode på omstilling i Norge, men det neste tiåret må bedriftene tilpasse seg en verden der utslippene skal reduseres betydelig, ny teknologi skal utvikles og tas i bruk og kravene til både sosial og miljømessig bærekraft øker.
Spiller vi kortene våre riktig vil det grønne skiftet medføre både betydelige utslippsreduksjoner og nye grønne arbeidsplasser. Allerede skjer det enormt mye, med etablering av batterifabrikker, datasentre, havvindmølleparker, biogassanlegg og hydrogenprosjekter. Gründerkollektiv over hele landet klekker ut morgendagens teknologi- og grønne selskaper.
Da er det enormt viktig at vi ikke bremser tilgangen på risikokapital gjennom å innføre dobbeltbeskatning, eller kjedebeskatning, av næringsinntekter, slik flere partier nå tar til orde for.
Hvis prisen for å investere i et oppstartsselskap er at investeringen skal beskattes med 32 prosent skatt ekstra, vil incentivet til omstilling bli svakt. For ikke å si full brems for det grønne skiftet.
Inntekter opptjent i et selskap er selskapets kapital inntil det utbetales til aksjonær
Debatten om fritaksmetoden skjøt fart etter at SSB publiserte en analyse som sammenholdt summen av personlige inntekter og tilbakeholdte utbytter med personlig skatt. Altså et forsøk på å analysere hvordan ulikheten i samfunnet ser ut dersom inntekter i et selskap regnes som personlig inntekt og settes opp mot personlig skatt.
SSB skriver at «ikke alle inntekter som en person rår over, regnes med som personlig inntekt i den offisielle inntektsstatistikken». Dette er det gode grunner til, ettersom ikke alle inntekter er personlig inntekt!
Inntekter opptjent i et selskap er selskapets kapital inntil det utbetales til aksjonær. Og i det øyeblikket det utbetales utbytte til en privatperson, må det betales utbytteskatt. Summen av selskapsskatt og utbytteskatt blir da 46,7 prosent.
Og til slutt, la oss ikke glemme SSBs viktige oppsummering av egen analyse: «Derfor vil en mer komplett studie også kreve at vi inkluderer verdien av offentlige tjenester. Fra tidligere studier vet vi at de offentlige tjenestene bidrar til å redusere inntektsulikheten og at omfordelingseffekten av offentlige tjenester har økt over tid».
Norge er et paradis der de som har mest fra før, betaler mye skatt. Og slik skal det fortsatt være.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.