Tre ansatte i Statistisk sentralbyrå (SSB) har nylig tatt til orde for at inntektsulikheten i Norge er betydelig større enn tidligere offisiell statistikk har avdekket (SSB analyse 2020/13). Artikkelforfatterne påstår at skattesystemet er regressivt og i strid med Stortingets forutsetning om at skattytere skal betale skatt etter evne.
Journalister og politikere har ukritisk kastet seg på og slukt rått denne såkalte nye «viten». Rødt er «forferdet», SV kaller det et «jordskjelv inn i debatten om ulikhet» og Arbeiderpartiet har lagt reklamefilm om de rikes inntekter og skatt og fremstiller artikkelpåstandene som sannheten. Verden vil bedras og politikken skal polariseres.
I den offisielle statistikken for inntekt og ulikhet i Norge – og i andre land – brukes tall fra skatteligningen. Her vil alle inntekter en person har, være seg lønnsinntekter, pensjonsinntekter, utbytteinntekter, kapitalgevinster og virksomhetsinntekter være inkludert. Artikkelforfatterne fremstiller dette inntektsbegrepet og rapporteringen som ufullstendig.
I stedet for å se på en persons egne inntekter, velger artikkelforfatterne selektivt å tilordne en del av inntektene opptjent av andre rettssubjekter.
Folkelig sagt kan man si at inntektene i Equinor blir tilordnet aksjonærene selv om Equinor ikke har delt ut noen midler til aksjonæren. Denne modellen øker aksjonærenes inntekter betraktelig.
Artikkelforfatterne omtaler sin egen nye modell med særdeles positive ladede uttrykk: «foretrukne mål for markedsinntekt», «gir et mye mer fullstendig bilde av inntektsfordelingen», «mer komplett mål for eierinntekter».
I tillegg gir artikkelforfatterne inntrykk av å bedrive mye mer grundig og bedre forskning enn andre, der de «kombinerer data for individers skatterapporterte inntekter med detaljerte selskaps- og eierskapsdata for å korrigere for manglene i den offisielle inntektsstatistikken for perioden 2001-2018».
Det sies at man skal høre på selvskryt, for det kommer fra hjertet. Mon det.
For det først er det sentralt at det i norsk rett og alle andre rettstradisjoner er et helt grunnleggende skille ikke bare skatterettslig, men også privatrettslig, selskapsrettslig og strafferettslig mellom egen inntekt og egne midler og andre rettssubjekters inntekter og midler.
Et aksjeselskaps inntekt og midler er ikke aksjonærens inntekt og midler. Dette er årsaken til at det er egen inntekt man beskattes for og at det også er egen inntekt som inngår i offisielle statistikker over inntekt og skatt i hele verden.
Økonomisk er det også forskjell. Selskapet råder over egen inntekt. Innen den er delt ut, råder ikke aksjonæren over den og det er ikke sikkert vedkommende noen gang vil få noen fordeler av den.
Vi kan ta et selskap som de fleste nordmenn har et forhold til, flyselskapet Norwegian, som eksempel. Så lenge overskuddet ble værende i Norwegian og var investert i fly og mannskap, var det dette som ga grobunn for selskapets nye inntekter og overskudd. En aksjonær i Norwegian som ikke har fått utdelt overskuddet, har ikke fått noen inntekt, og det er ikke sikkert aksjonæren noen gang vil få noen slik inntekt. Dette vet Bjørn Kjos alt om.
Enda mer alvorlig er det at artikkelforfatternes modell bygger på en forutsetning om alvorlig straffbare forhold. Som med røykpakker burde artikkelen komme med en advarsel. Artikkelforfatterne fingerer at aksjonærene får tak i hele selskapets overskudd uten at dette går veien om alminnelig utbyttevedtak med alminnelig utbytteskatt for aksjonæren. Ulovlig uttak fra aksjeselskap er straffbart som økonomisk utroskap etter straffeloven § 390 og 391 og har en strafferamme opptil seks år. I tillegg vil uttak være skattesvik.
I en rekke slike saker har aksjonærer som forsyner seg av selskapets kasse, fått lange fengselsstraffer og blitt fradømt retten til å drive næringsvirksomhet. Bare dersom man godtar som premiss at aksjonærer flest strafferettslig stjeler selskapenes inntekt, kan man si at artikkelforfatterens inntektsmål er et representativt mål på aksjonærens inntekt.
Reklamefilmen fra Arbeiderpartiet om at de 0,01 prosent rikeste har seks prosent av inntekten, vil lyde litt annerledes dersom Forbrukertilsynet pålegger partiets nestleder Hadia Tajik å opplyse om at dette er en lek med tall der noen ansatte i SSB har konstruert en hypotetisk inntekt som forutsetter at man legger til grunn at alle disse 370 rikeste personene rettsstridig vil stjele aksjeselskapenes inntekt.
Påstanden om at de topp 0,1 prosent bare har betalt 9 til 17 prosent skatt i årene 2004-2018, er like gal. Men Arbeiderpartiet hopper på også dette i sin reklamefilm og proklamerer som en sannhet uten modifikasjoner at de 0,1 prosent rikeste betaler 11–12 prosent skatt av inntektene, mens en vanlig arbeider betaler 22 prosent.
Også her tar artikkelforfatterne utgangspunkt i den konstruerte stjålne inntekten fra selskapene.
Aksjonæren blir heller ikke tilordnet utbytteskatt på den konstruerte inntekten. Dersom man tenker en hypotetisk utdeling av selskapets inntekt til aksjonæren, må man også regne inn den tilhørende utbytteskatten. Men det ønsker ikke artikkelforfatterne, for da blir ikke resultatet regressivt.
Det sies det finnes tre typer av løgn; løgn, forbannet løgn og statistikk. Vi må bare håpe at neste års skattedebatt blir på et mer informert nivå enn det SSB synes å legge opp til.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.