Utforming av skatt for petroleumssektoren innebærer mange og vanskelige avveininger. I sitt innlegg 25. november synes Katinka Holtsmark, Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl å bygge utelukkende på klassisk teori for grunnrenteskatt. Denne bygger på en del forutsetninger som ikke er oppfylt, og den utelater relevante aspekter.

Teorien antar implisitt at stat og selskaper har samme avkastningskrav og samme beslutningskriterier. Når staten krever syv prosent avkastning og selskapene har et mye høyere krav, er ikke dette oppfylt.

Skatteutforming må ta hensyn til konkurransen om investeringsmidler og kompetanse, herunder ressurspotensialet hjemme og ute og skattesystem ute. Vi er ikke i modellens lukkede økonomi. Skattemodellen ser også kun på beslutning om sanksjonering av prosjekter, ikke på at skattesystemet også kan påvirke utbygging og drift og dermed utvinningsgrad.

Klassisk teori er veldig nyttig og gir oss viktige prinsipper, men den må stadig utvikles og vi må vi må se et større bilde.

Holtsmark, Lund og Rosendahl skriver at de ikke kjenner til forskning eller utredninger der skattesystemet justeres i forhold til høye avkastningskrav. Britiske myndigheter kartla oljeselskapenes investeringsbeslutninger og fant at de gjennomgående hadde veldig høye avkastningskrav, gjennom et ordinært krav og i tillegg kapitalrasjoneringskriterier.

Problemet var ikke at selskapene vedtok prosjekter med fem prosent lønnsomhet, men at prosjekter på 15 prosent ble liggende. Det ledet frem til et nytt permanent skattesystem som kombinerer kontantstrømskatt med friinntekt, som det norske midlertidige skattesystemet. De betegner systemet som nøytralt.

Her var det en del utredninger, se eksempelvis Kemp og Stephen (2018). Osmundsen et. al (Energy Journal, 2022), dokumenterer og analyserer oljeselskapenes kapitalrasjonering og fordeling av investeringer mellom land. Skatt påvirker porteføljevalg til selskapene. Osmundsen og Wittemann (2022), på oppdrag for Olje- og energidepartementet, analyserer selskapenes konseptvalg (SSRN paper).

Vi fant at ved sterk kapitalrasjonering i form av lave krav til balansepriser, trekker den midlertidige skatteordningen i retning av samfunnsøkonomiske utbyggingsløsninger. Hiorth og Osmundsen (Energy Economics, 2020) påviser at skatt påvirker utvinningsgrad gjennom effekten på valg av antall brønner.

Med den ekstreme kapitalrasjonering som oppsto under koronakrisen var den midlertidige skattepakken riktig, og det er riktig å opprettholde denne. Kapitalrasjoneringen er på samme nivå i dag, og det er ikke dagens høye petroleumspriser som inngår i verdsetting av investeringer som gir produksjon noen år frem i tid.

Gjennom å holde løfter til næringen har Norge over tid klart å holde et svært høyt skattenivå på norsk sokkel.

Stabilitet og forutsigbarhet er essensielt for grunnrentebeskatning, og jeg er enig i at skattesystemet ikke løpende kan tilpasse seg endringer i selskapenes kapitalrasjonering. Jeg deler også synet om at kontantstrømskatt er det foretrukne systemet. Den skal utformes slik det gjøres i teorien, altså at det er direkte utgiftsføring også mot selskapsskatten.

Det vil alltid være en viss kapitalrasjonering, så vi vil se noe underinvestering. Det er viktig å sikre at det ikke svekker utvinningsgraden. Det er bekymringsfullt at selskapene holder hard kapitalrasjonering til tross for rekordstor likviditet. Jeg tror ikke dagens ekstreme kapitalrasjonering vil vare over tid.

Energikrisen har gitt en avklaring på at det er langsiktig behov for olje og gass. Tydeligst ser vi dette ved at Danmark åpner opp for utbygging av et nytt felt og ved at Storbritannia, Tyskland, Nederland og Italia nå åpner opp for leteboring.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.