De to professorene Kjetil Storesletten og Torfinn Harding fortsetter sine forsøk på å undergrave troverdigheten til vår analyse av formuesskatten.

Da de i sitt første innlegg feilaktig påsto at vår analyse studerte effektene av Solberg-regjeringens kutt i satsen for formuesskatt fra 1,1 til 0,85 prosent, gikk vi ut fra at de rett og slett ikke hadde satt seg inn i vår analyse. I deres siste innlegg kommer det imidlertid frem at de var fullt klar over at dette var en feilaktig fremstilling.

Det gjør saken langt mer alvorlig.

Marie Bjørneby
Marie Bjørneby (Foto: Håkon Sparre)

De forsvarer denne feilen med at de bare brukte dette som et eksempel for å «blottlegge svakheten i studien». Men svakheten de blottlegger, oppstår bare i deres overforenklede versjon – ikke i vår analyse. Metoden de beskriver og kritiserer er fortsatt en annen enn den vi bruker.

Storesletten og Harding blottlegger kun sin egen uredelige argumentasjonsteknikk.

Simen Markussen
Simen Markussen

I sitt siste innlegg peker de to professorene riktignok på høyst relevante metodiske utfordringer knyttet til å kartlegge årsakssammenhenger. Problemet er at de overhodet ikke forholder seg til den metoden vi faktisk bruker for å håndtere disse utfordringene.

Derfor skyter de også over mål med sitt forsøk på å belære oss om hvordan dette ellers kunne vært gjort.

Vi sier på ingen måte at vår analyse gir det endelige svaret med to streker under. Som det må forventes av enhver seriøs forsker, har vi etter beste evne forsøkt å teste gyldigheten til resultatene av vår analyse.

God forskning er også avhengig av konstruktiv kritikk fra andre forskere. Et kritisk blikk på måten årsakssammenhenger blir avdekket på, er noe alle vitenskapelige arbeider av denne typen skal og bør utsettes for. Men skal kritikken ha noen mening, må den forholde seg til det vi faktisk gjør, og ikke til en overforenklet og parodisk fremstilling av den.

Knut Røed
Knut Røed (Foto: Fartein Rudjord)

La oss derfor forsøke å redegjøre noe mer for kritiske forhold ved vår analyse:

  • Når man forsøker å isolere årsakssammenhenger i data vil man alltid måtte gjøre antagelser. Disse antagelsene vil ofte dreie seg om hva som ville ha skjedd dersom, i vårt tilfelle, skatten ikke hadde endret seg.
  • Vi må ta høyde for at endringene i formuesskatten kan samvariere med andre forhold ved eier og bedrift som påvirker sysselsettingen. For å håndtere dette problemet, estimerer vi en rekke såkalte placeboeffekter.
  • Det betyr at vi undersøker hvordan formuesskatt beregnet etter, for eksempel, 2015-regler påvirker sysselsettingen også i andre år, for eksempel i 2010. Her kan det naturligvis ikke være noen årsakssammenheng. Hvis vi finner en «effekt», må det skyldes andre forhold – en såkalt spuriøs sammenheng.
  • Ved å inkludere mange slike placeboeffekter samtidig kan vi få justert effektestimatet vårt for slike forstyrrende faktorer, og dermed rendyrke en eventuell årsakssammenheng.
  • Antagelsen vi må gjøre, er altså at disse spuriøse placeboeffektene ikke endres over tid på en måte som systematisk samvarierer med den til enhver tid faktisk gjeldende formuesskatten. Heller ikke dette kan vi være helt trygge på.
  • Derfor tester vi holdbarheten i denne antagelsen ved å studere i hvilken grad resultatene er følsomme for (svært fleksible) tidsvarierende forhold etter bransje, bedriftsstørrelse og kommune.

Det viser seg da at resultatene er stabile selv for svært omfattende kontrollfunksjoner av denne typen.

Selv om kritikken fra Storesletten og Harding ikke er særlig treffende, har de øyensynlig oppnådd hensikten: De har på tynt faglig grunnlag brukt sin akademiske autoritet til å undergrave analysens troverdighet. Vel vitende om at det er umulig for de fleste å ta stilling til de metodiske spørsmålene som danner grunnlag for denne debatten, har de sørget for at resultatene våre nå fremstår som faglig «omstridt».

Her har de to professorene misbrukt den akademiske autoritet professortitlene burde ha gitt dem.

Les også de tre forskernes forrige innlegg: Innlegg fra formuesskatteforskerne: Kritikk på feil grunnlag

Den metodedebatten som nå utspiller seg, er noe vi forskere er vant med. Det unormale er at den foregår i offentligheten. Grunnen er kanskje at temaet er brennbart og at resultatene våre virker kontraintuitive på mange.

Storesletten og Harding mener at lista bør ligge ekstra høyt i politisk betente saker og der resultatet er overraskende. Vi er ikke enige i at standarden bør være lavere dersom man finner noe som er ventet. Det er en farlig vei å gå, fordi det da er en fare for at ny forskning oftere bidrar til å bekrefte det man allerede tror man vet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.