Kjell Inge Røkkes varslede flytting har på nytt åpnet debatten om skatteinnretningen i Norge, og særlig formuesskatten. Røkkes personlige valg eller motiver skal ikke jeg henge meg opp i, men jeg håper vi kan ha en mer edruelig debatt om norsk eierskap, skatt og hva vi vil oppnå med skattesystemet.
Det vi trenger, er et skattesystem som i større grad oppmuntrer til norsk eierskap. Formuesskatten er et hinder i denne sammenheng. Denne skatten betales kun av norske eiere, noe som gir utlendinger et stort konkurransefortrinn. Det er også en utfordring at utgangspunktet for skatten er selskapers og enkeltmenneskers papirverdier.
På politisk kvarter sa Arbeiderpartiets Hadia Tajik at Røkke har muligheten til å flytte, men det har ikke folk som tjener 700.000 i året. Og her ligger hovedpoenget. De superrike har anledningen til å ta med seg verdiene sine og heller betale skatt til andre land. Den samme muligheten har ikke mange andre skattebetalere, selv de med gode lønninger.
Skal vi tro uttalelsene fra regjeringen, ligger det an til å bli en betydelig skatteskjerpelse for landets rikeste fra neste år. Det kan medføre at enda flere velger å ta med seg verdiene og flytte ut av landet, og dermed vil middelklassen sitte igjen med en høyere skatteregning. Man må gjerne bli moralsk indignert, men det endrer likevel ikke på realitetene.
Dette er konsekvensen av en skattepolitikk som styres av ideologiske hensyn – forskjellene vil jo tross alt bli mindre på papiret når vi får færre milliardærer i landet. Men det vil neppe gjøre livet til dem med lavest inntekt noe bedre.
Vi kan åpenbart ikke la skattepolitikken styres av rike enkeltpersoners valg om å flytte til utlandet. Men vi må vurdere konsekvensene av skattepolitikken som føres, og se om disse konsekvensene er ønskelige. Vi bør i størst mulig grad foretrekke at skatt betales til Norge fremfor Sveits. Da er løsningen å endre skattesystemet på en måte som oppmuntrer til norsk eierskap.
Nettopp dette er poenget når Høyre sier vi vil fjerne formuesskatten på såkalt «arbeidende kapital» – altså verdier som er i bedriften og heller bør gå til investeringer og arbeidsplasser. Dette handler ikke om skattenivå, men det handler om hva vi velger å skattlegge.
Det er heller ikke et sjakktrekk å utpeke folk som skaper arbeidsplasser til samfunnsfiende nummer én. LO-lederen uttalte at nå skal de «ta de rike». Greit nok, men da kan man heller ikke bli overrasket og sur når det viser seg at «de rike» ikke har noen interesse av å bli tatt.
Ingen har som mål at Norge skal bli et skatteparadis, og Norge har et svært progressivt skattesystem hvor de med mest også betaler mest skatt. Det er bra. De 20 prosent rikeste betaler allerede i dag godt over halvparten av all inntektsskatt, men det skulle man ikke trodd når man hører Ap, SV, Rødt og LO snakke om skatt.
Skattepolitikk handler om verdiskaping og velferd. Vi lever i en globalisert verden, hvor både mennesker og verdier kan flytte på seg. Da må skattesystemet være tilpasset konkurransen vi har med andre land. Røkke og andre enkeltpersoner er meg rivende likegyldig – det handler om helheten i skattesystemet og konsekvensene av måten systemet er innrettet.
For at vi skal kunne fordele, må vi først skape det som skal fordeles. Ofte snakker vi om hvem som får det største stykket av kaken, vel så viktig er det å finne ut hvordan vi kan bake kaken større.
De 20 prosent rikeste betaler allerede i dag godt over halvparten av all inntektsskatt, men det skulle man ikke trodd når man hører Ap, SV, Rødt og LO
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.