Jonas Gahr Støre brukte Stortingets spørretime denne uken til å påstå at de som flytter ut bryter samfunnskontrakten. Hva slags kontrakt er det han snakker om? Og hvis vi aksepterer den som en realitet, hvem har brutt den?
Etter snart 40 år i næringslivet har jeg mye erfaring med kontrakter. Kontrakter skal sikre forutsigbarhet, de skal helst være konkrete, beskrive partenes ansvar, plikter og rettigheter. Kontraktene er gjensidig bindende. Begge parter forplikter seg til å levere og å unngå overraskelser som setter kontraktens intensjon i fare.
Jeg forstår på Jonas Gahr Støre at «gjør din plikt og krev din rett» er vesentlig i hans versjon av samfunnskontrakten.
I hele mitt voksne liv har jeg gjort nettopp det. Nå har Støre som leder av den sittende regjering lagt inn nye forutsetninger i sin versjon av en samfunnskontrakt. Det er forutsetninger som:
- har gjort næringsdrift uforutsigbart
- favoriserer utenlandske eiere fremfor norske
- har gjort meg som norsk bedriftseier til en belastning for mine virksomheter.
Dette har jeg tatt konsekvensene av og flyttet til Sveits.
Jeg må derfor spørre: Med hvilken rett kan du, Jonas Gahr Støre, stå på Stortingets talerstol og påstå at det er jeg som bryter samfunnskontrakten? Sannheten, sett fra Sveits, er at jeg flytter fordi du har brutt kontrakten, på helt vesentlige områder.
I det perspektivet er det forstemmende å se programmet «Debatten» tirsdag denne uken på NRK, der dine ansvarlige ministre pynter på sannheten om formue og utbytteskatten, unnlater å svare på konkrete spørsmål og fornekter den virkeligheten som de med skoene på beskriver. At de samme ministrene lar være å ta til motmæle når andre i panelet beskylder navngitte enkeltindivider for kriminell virksomhet, for å «ha ranet norskekysten», ja, da når Debatten og politikernes moral et absolutt lavmål.
Dette gjorde du ingenting for å rette opp i i Stortingets spørretime. Tvert imot, du etablerte ett nytt lavmål og valgte og kalte oss kontraktsbrytere.
En forskjell på deg og meg, Støre, er at jeg aldri har stått på en talerstol og bedt om folkets tillit ved valg. Du har gjort det, og fått det. Du lovet å sikre velferden og levere en forutsigbar fremtid for folk flest. Har du levert på det, synes du?
Velgerne forteller deg i meningsmåling etter meningsmåling at du ikke har det.
I stedet har du redusert den gjennomsnittlige kjøpekraften med 6400 kroner per måned for familier. Offentlig sektor har tjent over 200 milliarder kroner på økte energipriser og økte skatter. Og når en liten del av dette tilbakebetales til folk flest, kaller du det «støtte» i stedet for erstatning eller tilbakebetaling, som det vitterlig er.
Du forklarer problemene du står i med krigen i Ukraina, energikrisen, Koronakrisen og flyktningkrisen. Ingen kritiserer deg for at kriser oppstår, kritikken går på måten du har håndtert dem på. Velgerne dine forstår at det er krevende tider, men de valgte deg som ansvarlig for å lose oss igjennom alle disse krisene.
I stedet for å se på hvordan hele samfunnet kunne bidra til å løse problemene, valgte du å øke de offentlige budsjettene med ti prosent og senke kjøpekraften til folk flest med mer enn ti prosent.
Samfunnskontrakten du lever etter, innebærer tydeligvis ikke at offentlig virksomhet kunne bære en del av kostnadene igjennom effektivisering og reell prioritering. Du har gjort verdens største byråkrati, målt ut fra folketallet, enda større og enda mindre bærekraftig, også i krisetid.
Jeg har gjort min plikt, og jeg krever min rett: Retten til å konkurrere på like vilkår med utenlandske bedriftseiere. Innfrir du din del av den kontrakten, kommer jeg hjem på første fly.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.