Skogen som ble plantet i etterkrigstiden og frem mot år 2000 har mange steder fått større samfunnsverdi som sikring mot skred for bebyggelse og infrastruktur, enn det tømmerverdien utgjør.
Dette er en utfordring som ikke kan belastes skogeier alene.
Det var særlig store arealer på Vestlandet og i Nord-Norge, hvor det ble plantet for å sikre skogeierne inntekter og å gi industrien kvalitetstømmer. Etter hvert som skogen vokste opp der det en gang var snaut beiteland, uteble skredene.
Boliger, skoler og barnehager ble bygget. Også mange av dalstrøkene, som for eksempel Gudbrandsdalen, var i hovedsak skogløse på 1800-tallet og utsatt for hyppige og ødeleggende skred.
I dag aktualiserer klimaendringene og hyppige ekstremvær i stadig større grad skogens store betydning for skredsikring.
Skogen i disse områdene begynner å bli hugstmoden. For å få økonomi i dette terrenget, må det hugges effektivt – flatehugst – og bebyggelse blottstilles for skred. Verdien av tømmerstokken kan ikke måles mot menneskeliv.
Selv kostnaden av materielle ødeleggelser eller ved at en viktig hovedvei blir stengt i flere dager, overstiger ofte tømmerverdien.
Hvorfor ikke bare la skogen stå og gi skogeieren kompensasjon for tapte inntekter?
Tømmermengden utgjør på landsbasis ikke så mye, men er lokalt og regionalt av betydning. Ringvirkningene av de mange små bidrag skaper til sammen levende bygder. Vi har mye skog i Norge, men ikke overskudd av for eksempel gran til byggematerialer.
Lar det seg gjøre å ha både tømmerutbytte av skogen og samtidig tilby samfunnet sikring?
Erfaringene fra alpelandene er at tilskudd kan rigges slik at det både gir skog med tilfredsstillende sikring og skogeier økonomisk overskudd. Kostbare sikringsanlegg er oftest vesentlig dyrere.
Bonus er mer sammenhengende skog og større artsvariasjon til fordel for friluftsliv, landskap og artsmangfoldet.
Skal skogbruket kunne tilby sikring, må den være forutsigbar. Skog er dynamisk og i stadig utvikling.
Sikringen er anvendt kunnskap av kombinasjonen om både skred og skog. Landbruksdirektoratet utreder nå i samarbeid med NVE på oppdrag for Landbruks- og matdepartementet forslag til forvaltningspraksis som tar hensyn til både samfunnssikkerhet og forvaltning av skogressursene.
Skogsektoren – både offentlig og privat – er opptatt av utfordringene knyttet til skred og naturfarer. Ønsket og viljen til å ta sektoransvaret med å forvalte disse skogarealene til det beste for fellesskapet, er til stede.
Sikring er en del av byggekostnaden, men blir ofte i realiteten belastet skogeier. Sikring av viktige samfunnsinteresser er dessuten et samfunnsansvar, som fellesskapet i større grad bør være med å betale.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.