I anledning VM på ski må vi ta for oss dette med ungdommen og fremtiden for langrenn i de nordiske grener.
Som et slags omvendt vorspiel til de vinterleker vi nå ser frem til, rigget NRK til en alvorlig medarbeidersamtale i «Dagsrevyen» om langrennssportens fremtid her forleden. Det var godt timet til å legge en demper på den tilstundende festen.
Igjen var det ungdommen de bekymret seg for der oppe på Marienlyst.
Premisset for studiosamtalen var at fordi ungdommen ikke lenger er lineær og ikke har oppmerksomhetsevne eller kraft til å følge menns og kvinners dramatiske kamp med seg selv, klokka, og motstanderne ute i et skispor, så må sporten tilpasse seg denne tapte generasjonen for en stolt og tradisjonsrik idrett. Hvordan lokke ungdommen?
«Mer knall og fall og stavbrekk?», spurte intervjueren.
«Noe sånt», smilte sportssjefen, halvt unnskyldende. Med andre ord – ved å avvikle idretten som vi kjenner den, skulle vi sikre den.
Det er forstemmende at en sportssjef som er betalt for å være informert om for eksempel langrennssporten, ikke evner å problematisere og å imøtekomme tabloide premisser om at klassiske nordiske grener er dømt til å dø ut med vår voksengenerasjon. Den svenske forfatteren Lena Anderson reiste nylig en verdidebatt i norske medier rundt den såkalte moderniseringen av langrennssporten, men ikke en referanse til forfatterens prinsipielle og interessante kritikk.
Men tilbake til samtalens sviktende premisser. For det første er det feil at ungdom ikke begeistres av klassisk langrenn. Ungdom er like forskjellige der som voksne er. Det handler om kultur og bakgrunn og hva man utsettes for av inntrykk. Mennesker, som kjent, også barn og ungdom, kan læres opp til å like noe av varig verdi, som eksempelvis klassisk musikk. Det er det kultur handler om.
Det betyr ikke at man ikke kan digge pop innimellom og skifte mellom sjanger, men ingen med kulturelt vett i behold vil av den grunn foreslå å skifte klassisk ut med pop eller putte så mange elementer av pop inn i sjangeren at musikkuttrykket oppløses for å få «likes» av nye generasjoner.
Det er det man for tiden roter det til med i tenkning rundt langrennssportens fremtid. Fordi ikke nok ungdom umiddelbart finner det underholdende å se klassisk langrenn på lineært fjernsyn – og nok blir aldri «nok» i en tid som bare kan tellekanter og rating – foreslår panikkslagne voksne som ikke kan tåle at avkommet deres et sekund kjeder seg i direktesendt langrenn på fjernsyn, å forandre form og format til noe som ligner det ungdommen tiltrekkes av på sine digitale skjermer inne på gutte- og jenterommet.
Langrenn skal gjøres spennende som amerikansk action og ekstremsport ved å innføre «Jackass»-lignende øvelser, slike som alle straks får hakeslepp av på Youtube fordi det er så vilt og oppsiktsvekkende.
Det skal også skifte fort, derfor krever det «raske briller». Det skal også ha en viss partyfaktor.
Chaplin gjorde stor kunst og underholdning ut av å skli på et bananskall, men det var innenfor en ny populærkultur på en hvit filmduk.
Dette er en forfallshistorie på sne om populærkulturell underholdning som er blitt grenseløs og som brer seg til kulturelle uttrykk som det har tatt generasjoner å forme. På etablerte vinteridrettsdisipliner i nordiske land øver den nå sitt hektiske skadeverk.
I langrenn skal for eksempel hardt trente individualister av noen utholdenhetsutøvere nå dresseres til å lære seg kunsten å gå fellesstart og å falle over hverandre på ski i organisert og tilrettelagt massevelt. Det blir kunsten å brekke armer og ben, ski og staver.
Enhver nybegynner på ski vet for eksempel at det ikke er noen kunst å falle, og i motsetning til en god Chaplin-film, bør latteren sette seg fast i halsen på oss som ser store idrettsmenn lære seg den nedverdigende kunsten å falle – for å fange oppmerksomheten til et publikum de ikke har fortjent. Men slik enkel dramatikk, i og helst utenfor skisporet, forstås nå som godt fjernsyn.
Det selger på et internasjonalt marked hvor de store pengene ligger og de store sponsorene befinner seg.
De begriper at knall og fall i skisporet er oppmerksomhetsvekkende og umiddelbart forståelig for alle, selv for underholdningskonsumenter som ikke er født med (langrenns-) ski på bena. Sponsorene griper anledningen om Fis koreograferer slikt drama. Det gjør Fis.
Sponsorene griper anledningen om Fis koreograferer slikt drama. Det gjør Fis
De konstruerer disiplinene slik at det i realiteten er en organisert dekonstruksjon av sporten vi er vitne til.
Nasjonale forbund i Norden er også i stigende grad avmektige og må se på at de etter hvert sender sine godt trente langrennsløpere ut i krigen og til en nedverdigende parodi av de grener de har trent for.
Nå er det gladiatortevlinger inne på et rocka Colosseum som gjelder. Her sendes alle mann ut i en fellesstart, runde etter runde, som hamstere i et reklamebur, inne på en kort arena, hvor et øldrikkende og pølsespisende publikum hele tiden kan følge med på hvem som til enhver tid står eller faller inn i og ut av de mange skarpe svingene, tilrettelagt for slikt.
Hvem som ut av den kunstige løssnøen og ut av en haug med ski og staver kommer først til mål, kan alltids sees på replay.
Dette er såre enkelt, en flat, demokratisk idrett for alle som ikke har tid til å interessere seg for idrettens sjel eller historie. Det siste er krevende og smaker av høykultur og noe elitært, for ikke å si autoritært. Nymikset eller fornyet langrenn holder derimot en lavkulturell profil, oppfyller det utvidede kulturbegrep, evner å gi rask behovstilfredsstillelse og skal være enkelt å like eller mislike,
Klassisk langrenn er som kjent et spor vi har fulgt siden det kom folk til dette landet og det etter hvert ble folk av oss (se serien «Skispor fra fortiden», ennå mulig å grave opp fra NRKs arkiver). Men la oss nå for alt i verden, helst penger, gå ut av det sporet, er det mange som mener. Det har også vart for lenge – det er det originale ankepunktet som rettes mot historien. Dessuten er det ensporet.
Erstatt det hele med fellesstart, bredbent skøyting, slik at en er sikret folkelig drama og fallhøyde. Bland også kvinner og menn sammen, slik at sporten kan bli mer sexy, som det heter. Rating, som jo er den normen som skal endre normer «in the first place», viser også at den ungdommen som vi må lokke til denne idretten, ser mye på porno på nettet. Så om vi skal la klikk og «likes» bestemme utviklingen i sporet – hvorfor ikke like gjerne kle helt av disse lettkledde utøverne? Kondomdraktene peker jo fremover mot det, er et såkalt «frampeik», som det heter på landsmålet.
Når alt kommer til alt, når sivilisasjonspynt og kulturell bunad skrelles av, vet vi jo, privat, at ingenting trekker mer mot flimrende skjermer enn sex, vold og ekstremsport.
Nakne massevelt i fellesstart med ski på bena og noe som ligner orgier i snøen, samt innslag av vold ved at løperne slår hverandre med staver, skulle kunne sikre publikumsgrunnlaget og nye generasjoner for de nordiske grener.
Noen vil vel da mene at vi sager av den nordiske grenen vi sitter på. At vi heller barnet ut med badevannet og at Fis prostituerer oss og sporten for penger og såkalt markedsverdi.
Men alt for ungdommen. De er fremtiden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.