I DN 6. mars kommenterer nestleder i Tankesmien Agenda, Sigrun Gjerløw Aasland, min bekymring for økt samrøre mellom stat og kapital. Hun slår fast at markedet ikke løser klimakrisen, og at nye tanker må til. Videre leverer hun et politisert, men for meg uklart, forsvar for en mer aktiv næringspolitikk.
Det viktigste først: Ingen påstår at markedet alene løser klimakrisen. Vi har å gjøre med såkalt «negative eksterne virkninger», det vil si skadevirkninger som markedsaktørene selv ikke tar høyde for, og som derfor må skattlegges. Dette er statens oppgave, og de aller fleste økonomer er enige om at man kan løse klimakrisen ved å prise CO2-utslipp riktig.
Når det likevel er vanskelig å få til, har det å gjøre med politisk og folkelig motvilje, samt krevende internasjonal koordinering.
Vi trenger derfor ikke ny grunnleggende økonomisk teori for å løse klimaproblemet. Det vi derimot trenger, er bedre innsikt i hvordan institusjoner og politiske prosesser kan bidra til å motstå kortsiktige fristelser til å utsette klimatiltakene.
Jeg skulle ønske at tankesmier og politikere forsøkte å forstå og formidle den omfattende forskningen som foregår på dette området, og til å drøfte hvordan samfunnsøkonomisk innsikt kan omsettes i praktisk politikk.
I stedet kaster man seg over ideer om statsaktivisme som er svakt teoretisk fundert, og som ikke har støtte i forskningen. Mariana Mazzucatos tankegods går på tvers av bunnsolid samfunnsøkonomisk teori og empiri knyttet til markeders funksjonsmåte, og til grensene for statlig eierskap.
Hun har neppe eksponert ideene sine for fagfeller i gode samfunnsøkonomisk vitenskapelige tidsskrifter, hun har i hvert fall ikke publisert der.
Dessverre klarer ikke jeg, og jeg vil påstå et flertall av samfunnsøkonomer, å skjønne hvordan hennes resept skal nå klimamålene uten unødig store kostnader i form av feilallokering av ressurser (les sløsing), og økt maktkonsentrasjon.
Aasland deler min bekymring for økt maktkonsentrasjon, og viser til hva som skjer når sterke kapitalkrefter i oppdretts- og oljenæringen setter politikere sjakk matt. Ja, dette er en viktig bekymring, som neppe blir mindre hvis staten knytter enda tettere bånd til kapitalen.
Enda mer urovekkende blir det hvis denne type særinteresser får definere hva som skal være de store samfunnsutfordringene i årene som kommer.
Det er ikke manglende statlig aktivisme som gjør at politikere lar seg lure, eller friste, men manglende forståelse og respekt for sunn samfunnsøkonomi.
Det er i det hele tatt litt for mye «rethinking economics» blant politikere og tankesmier om dagen. Noen ganger handler det ikke om å tenke så veldig nytt, men å ta i bruk og forstå det tenkere har tenkt, dypere og bedre enn oss, tidligere.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Det er i det hele tatt litt for mye «rethinking economics» blant politikere og tankesmier om dagen