Jeg bor på et lite sted på Nordmøre. Her finnes det butikker, idretts- og svømmehall, rådhus, et aluminiumsverk, to puber og et kulturhus. Det er godt med plass, og det oppleves som trygt og lett å sykle og gå.
Små barn som må kjøres på korps og fotballtrening har jeg ikke, og jeg har en jobb hvor det er mulig å reise med buss de 87 kilometerne hver vei når det er nødvendig. Oftest har jeg hjemmekontor.
Behovet for bil oppleves i hverdagen som fraværende. De få gangene jeg trenger å få noe transportert, låner jeg bil, eller jeg bruker taxi.
Siden jeg vokste opp her på 70- og 80-tallet, har bilkjøringen i Norge eksplodert. Ifølge Statistisk sentralbyrå har den firedoblet seg siden 1970. En tredjedel av bilturene våre er under tre kilometer. I samme tidsrom har antall overvektige og personer med livsstilssykdommer gått dramatisk opp, og helsebudsjettene har økt astronomisk.
Kostnadene for økt bilbruk handler altså ikke bare om klima, mikroplast og nedbygging av natur. Det handler om offentlige budsjetter – og hvilken type økonomi vi skaper.
Grunnen til at jeg har ønsket å leve på bygda uten bil, er todelt. Dels har jeg villet leve så grønt som mulig, med minst mulig økologisk fotavtrykk. Jeg har ikke lyst til å bidra til den hodeløse og økonomisk fullstendig uansvarlige motorveibonanzaen, som påfører oss økte klimagassutslipp og naturødeleggelse, samtidig som den tar knekken på de offentlige budsjettene.
Dels har jeg ønsket å bidra til en genuint grønn, lokal økonomi.
Det kan illustreres slik:
Skulle jeg kjøpt meg en ny elbil til 250.000 kroner, ville jeg brukt anslagsvis 5000 i måneden på nedbetaling, verditap, forsikring, veiavgift og strøm. Og jeg ville utvilsomt kjørt oftere og syklet mindre.
Hoveddelen av disse pengene ville gått ut av landet, noe ville gått til bilforhandleren, og noe til de store strømselskapene og forsikringsselskapene. De ville ikke gått til lokale entreprenører og kulturarbeidere.
Med min moderate inntekt ville jeg selv gått fra å ha ganske god råd til å ha direkte dårlig råd. Det ville igjen ført til at jeg ville hatt 5000 kroner mindre i måneden å bruke i den lokale økonomien. Jeg ville ikke hatt råd til å gå på pub, på restaurant, kino, konsert, kafé et cetera. Alt jeg ville hatt råd til, var å sitte hjemme og se på tv og betale ned på elbilen min.
For de 5000 kronene i måneden kan jeg nemlig:
- Spise på restaurant hver uke
- Gå på kino, teater eller konsert når det kommer noe spennende
- Gå på puben når jeg får lyst
- Gå på kafé hver eneste dag om jeg vil
I løpet av ett år bidrar dette med 60.000 kroner til den lokale, grønne økonomien, som i tillegg til å generere inntekter til lokalbefolkningen, bidrar til et levende lokalsamfunn. Skalér opp de 60.000 fra 1 til 50 personer, og du har forskjellen på et dødt og et levende kulturliv.
Den enkeltes livskvalitet og et lokalsamfunns sosiale og kulturelle bærekraft henger altså tett sammen – og det som binder dem sammen, er hvordan vi bruker pengene våre. Når unge blir spurt hva som skal til for å flytte (hjem) til bygda, står kulturopplevelser helt sentralt.
Hvis distriktene skal fortsette å være attraktive i fremtiden, må vi begynne å ta i bruk lokalsamfunnene våre på en helt annen måte. Det handler om de valgene hver av oss tar – og det handler om at det må bli billigere å leve miljøvennlig, og dyrere å forurense.
Alternativet til overdreven og unødvendig bilkjøring er altså ikke å stenge ned distriktene. Det er å gjøre dem mer levende, mer økonomisk robuste, og mer kulturelt bærekraftige.
Vi skal ikke slutte å kjøre bil. Men vi kan begynne å leve smartere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.