Noen begrunnelser for strømstøtte er dårligere enn andre, og enkelte er så dårlige at de aller helst burde forbigås i stillhet. Slik som den tidligere Yara-sjefen Thorleif Engers påstander om at det bør gis billig kraft til industribedrifter som Yara, istedenfor å selge kraften til høystbydende.
Norge trenger ikke lenger å lage industriprodukter for å få godt betalt for energien sin. Og om bedrifter kun er lønnsomme med statlig støtte, bør de ikke legge beslag på vår viktigste kilde til velstand – vår produktive arbeidsstokk.
En annen dårlig begrunnelse for strømstøtte er argumentet om at husholdninger og bedrifter bør kompenseres for eksterne og uforutsette hendelser. Siden økte strømpriser ikke er deres skyld, bør fellesskapet ta regningen, hevdes det.
Den norske velferdsstaten er usedvanlig godt rustet for å hjelpe de husholdningene som trenger det mest gjennom økonomiske kriser. Private bedrifter har inntil nylig vært vant til å drive for egen risiko selv med varierende kostnader og etterspørsel. Og selv om staten bidrar når strømmen er dyr, kommer bedriftseiere neppe til å foreslå å betale mer til fellesskapet når strømmen igjen blir billig.
Bedriftseiere klager sjelden på markedskreftene når de gir billige innsatsfaktorer eller stor etterspørsel.
Et tilsynelatende bedre argument for strømstøtte er at staten bør forsikre mot store svingninger i priser. Ved nærmere ettertanke er det flere grunner til at heller ikke dette er et godt argument.
For det første: Forsikring gjennom staten er unntaket, ikke hovedregelen. Sosialforsikring er gunstig i situasjoner med mangelfull og skjevt fordelt informasjon mellom kjøper og selger av forsikring. Slik informasjonsskjevhet kan føre til at private selskaper ikke tilbyr relevant forsikring.
Uføretrygd og arbeidsledighetstrygd er gode eksempler på forsikring som nok bør tilbys universelt av staten.
Når det gjelder energipriser, er det vanskelig å se en god begrunnelse for statlig forsikring. Og det eksisterer allerede privat forsikring: lange kontrakter med fastpris. At få hittil har valgt fastpriskontrakt, er ikke et argument for at staten nå skal begynne å forsikre hverken husholdninger eller bedrifter mot høye strømpriser. Om fastprismarkedet fungerer dårlig, bør myndighetene gjøre noe med det, ikke støtte strømbruk.
For det andre: Innføring av strømstøtte etter at kraftprisen er blitt høy er ikke forsikring. Det er omfordeling. Fra de som bruker lite strøm til de som bruker mye strøm.
Et sentralt kjennetegn ved forsikringsordninger er at de må tegnes før ulykken inntreffer. Har en tegnet brannforsikring og huset brenner ned, utbetales det penger fra potten som alle med brannforsikring har betalt inn til. Disse har på forhånd blitt enige om å dele risikoen. Utbetaling til noen uten brannforsikring vil imidlertid bety en omfordeling, fra de som tegnet brannforsikring til de som ikke gjorde det.
For det tredje: Kapitaleiere kan i tillegg til å tegne fastpriskontrakter, selvforsikre seg mot tap ved å spre sine investeringer utover flere bedrifter og sektorer. For eksempel kan kapitaleiere eie aksjer både i bedrifter som selger strøm og i bedrifter som bruker strøm.
Et annet dårlig argument for strømstøtte til bedrifter er at man kan unngå konkurser, særlig blant små og mellomstore bedrifter som kan ha begrenset tilgang til kapitalmarkeder. En konkurs er imidlertid primært kostbar for selskapets eiere og kreditorer. Produksjonskapasiteten vil i det store og hele forbli intakt selv om det kommer nye eiere til. Omstilling på bedriftssiden er også helt nødvendig for vekst og innovasjon.
Skulle man likevel være bekymret for konkurser, burde myndighetene eventuelt gjøre som i finanskrisen og legge til rette for at bedrifter kan låne penger heller enn å overføre skattepenger til kapitaleiere. Da løser man en eventuell kortsiktig likviditetskrise.
Hvis et selskap ikke har god nok verdiskaping til å betale for strømmen det bruker på lengre sikt, har det dessverre ikke livets rett. Da er det bedre at noen andre bruker den strømmen, for eksempel utenlandske forbrukere som kan og vil betale.
Etter vårt skjønn er det beste argumentet for strømstøtte at staten og enkelte kommuner har fått store uforutsette økte inntekter. Det er ikke gitt at disse inntektene bør gå til økt offentlig forbruk. Et viktig spørsmål er imidlertid hvordan man eventuelt skal gi inntektene fra de høye strømprisene tilbake til husholdningene. Samfunnsøkonomisk er det bedre å gi folk penger og la dem selv bestemme hva de vil bruke pengene på, enn å gi lavere strømpris.
En fordel med kontantoverføringer er at folk da selv kan bestemme om de ønsker å bruke disse pengene på strøm eller andre goder. En annen fordel er at folk da vil forholde seg til den reelle prisen på strøm. En opprettholder da incentiver til å spare på strømmen og flytte forbruk til når strømmen er billigst. Med tiden kan det også føre til at husholdninger og bedrifter investerer i energisparing.
Det er neppe realistisk at politikerne tar til fornuften og reverserer løftene om strømstøtte. Men det er lov å håpe at de revurderer hvordan en slik støtte bør utformes og hvem som bør inkluderes.
Enda viktigere er det at vi alle trekker lærdom av politikernes håndtering av pandemi- og strømkrisen. Politikerne bør hverken lure seg selv eller velgerne til å tro at disse krisene er spesielle og at de vil opptre annerledes neste gang. Det er ingen grunn til å tro at trangen til å kjøpe stemmer og støtte særinteresser blir mindre i fremtiden.
Når det gjelder husholdningene bør politikerne ikke glemme at velferdsstaten har et omfattende sikkerhetsnett som er utformet for å hjelpe folk gjennom kriser. Det er uklart hvorfor myndighetene stadig ønsker å eksperimentere med improviserte løsninger som prisstøtte, istedenfor å bruke gjennomtenkte og utprøvde ordninger og se hele statsbudsjettet samlet.
Når det gjelder bedrifter bør politikerne binde seg til masten ved å innføre en handlingsregel for hvordan bedrifters tap og kostnader skal håndteres i krisetider. Den handlingsregelen bør muligens utformes som en eiertrygd. En slik eiertrygd må omfatte alle bedrifter og ha klare kriterier for hvilke tap som gir rett til erstatning og hvor stor del av tapet bedriften selv skal bære.
Medlemsavgiften i eiertrygden bør avhenge av hvor risikoeksponerte ulike sektorer i økonomien er.
Etter vår mening er en slik eiertrygd ingen ideell løsning, men bedre enn brannslukkingspolitikken vi har sett under pandemien og strømkrisen.
Det er ingen grunn til å tro at trangen til å kjøpe stemmer og støtte særinteresser blir mindre i fremtiden
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.