1816 var et fryktelig år for store deler av Europa og Nord-Amerika. Grunnet et vulkanutbrudd på øya Tambora i nåværende Indonesia, fikk vi «året uten sommer», med alvorlige konsekvenser for avlinger i nesten hele verden. Resultatet var sult, urolighet, epidemier og alt annet forferdelig som skjer når en alvorlig vulkanvinter inntreffer.

Norge ble også rammet av et vær som var kaldere og våtere enn vanlig, selv om været ikke var så ekstremt i forhold til normalen som på kontinentet. Vanskelige forhold var ikke noe nytt for Norge. Den lille istiden på 1700-tallet hadde medført perioder med mye sult og elendighet. Under Napoleonskrigene medførte dårlige år i landbruket, kombinert med engelsk blokade, de siste store sultkatastrofene i Norge i perioden 1809 til 1812.

Eric Nævdal
Eric Nævdal

Men i 1816, da kontinentet slet med alvorlige problemer, finner vi meg bekjent ingen indikasjoner på alvorlig matmangel i den norske befolkningen, og 1816 og 1817 var år med robust befolkningsvekst. Hvordan kunne det ha seg at et samfunn som alltid hadde vært avhengig av import for å dekke behovet for korn, kunne klare seg relativt upåvirket gjennom en vulkanvinter?

I hvert fall deler av svaret på dette interessante spørsmålet fant jeg i en meget leseverdig masteroppgave «Kornmagasin, klima og kriser», skrevet av Øivind Løvdal ved UiO i 2020. I kortversjon beskriver Løvdal hvordan man på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet over det ganske land bygget et betydelig antall kornmagasiner. Disse magasinene ble bygget etter initiativ fra sentrale myndigheter, eller på lokalt initiativ, men da ofte med offentlig støtte.

Formålet med magasinene var todelt. Man skulle sikre såkorn etter dårlige år, og matkorn til de fattigste i dyrtider. Det ser ut til at dette virket etter hensikten i 1816, og det er ikke vanskelig å se for seg at de nylige erfaringene fra napoleonskrigene gjorde at kornlagrene i 1816 var godt forsynt. Det hjalp antagelig også at det ikke var så mange økonomer som argumenterte for at det samfunnsøkonomisk optimale ville være å selge kornet på disse lagrene til høye priser på kontinentet.

Bruken av kornlager som beredskapstiltak står i sterk kontrast til dagens regulering av norsk kraftproduksjon. Krisen i det europeiske kraftmarkedet har hatt en effekt på europeiske strømpriser som er nokså lik effekten vulkanen hadde på internasjonale matmarkeder. Og takket være en rekke kraftkabler som kan sende strøm til kontinentet, har vi i Norge strømpriser som det norske samfunnet rett og slett ikke er konstruert for å hanskes med.

Dette er ironisk, siden det uttalte formålet med disse kablene, utover å gi kraftprodusentene høyere inntekter, var nettopp å sikre forsyningen av kraft i perioder med lite nedbør i norske fjell. Kablene skulle fungere som en slags forsikring.

Det samfunnsøkonomiske rasjonale for at handel med strøm har en forsikringskomponent, er grunnleggende fornuftig. Går prisene på strøm opp et sted på grunn av vær og vind, kan man kjøpe billig fra steder der forholdene er bedre. Dette er også en forsikringsordning som ikke belaster offentlige budsjetter, så den er populær hos politikere og næringsliv.

Men dette virker ikke dersom alle land rammes. Det er rett og slett ikke mulig å forsikre seg mot en ulykke som rammer alle. Alt man kan gjøre for å hanskes med slike ulykker, er å forberede seg så godt en kan, og det krever investeringer i infrastruktur og lager med nødvendige innsatsfaktorer. Slike investeringer er kostbare, og således lite populære hos politikere og næringsliv. Men som eksempelet med året uten sommer viser, så kan de være veldig nyttige. Slike investeringer er også i tråd med samfunnsøkonomisk teori om kriseberedskap.

Den samfunnsøkonomiske teorien bak kriseberedskap for økonomiske kriser en ikke kan forsikre seg mot, er ganske klar. Det ligger i en krises natur at prisen på varer som påvirkes av en krise, går opp. Risikoen for slike kriser bør møtes ved å regulere tilbudet slik at forskjellen mellom priser før og etter en krise utjevnes. Det betyr for eksempel at man skal holde vann tilbake i magasinene før en potensielt nedbørfattig vinter. Da øker prisen på strøm noe, men man unngår for store prisøkninger om en nedbørfattig vinter faktisk inntreffer.

Det som faktisk skjer i dag, er at vi eksporterer nesten så mye kraft som vi klarer, selv om vi vet at om det blir en nedbørfattig høst og vinter, vil det ha alvorlige konsekvenser for norske strømkunder. Import fra kontinentet vil neppe være til særlig hjelp, takket være en krig og noen ikke særlig gjennomtenkte energipolitiske tiltak.

I en slik situasjon bør norske myndigheter ta grep for å regulere både eksport og produksjon. Internasjonal handel og samarbeid er bra, og har løftet store deler av verdens befolkning opp fra fattigdom. Men siden europeisk energipolitikk har plassert europeiske strømkunder i en tønne og sendt dem av gårde mot stupet, er det ikke god samfunnsøkonomi å insistere på at norske strømkunder skal ha en plass i samme tønne.

Løvdals oppgave er som sagt meget leseverdig. Han beskriver godt debatten om etableringen av kornlagre på 1700-tallet og man blir imponert og rørt over klokskapen i argumentene som fremføres med en klar pliktfølelse blant de privilegerte om å beskytte de svakeste mot situasjoner de ikke har skyld i.

Man sitter med følelsen av at en her ser spirene til det norske tillitssamfunnet. Jeg frykter at dagens kraftpolitikk skader den norske tilliten.

Den samfunnsøkonomiske teorien bak kriseberedskap for økonomiske kriser en ikke kan forsikre seg mot, er ganske klar

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.