Tusenvis av strømbrukere demonstrerte torsdag mot dagens strømpriser. Et historisk tilbakeblikk kan viser at frustrasjonen er høyst rimelig.

Fornybar vannkraft har hatt en sentral rolle i norske økonomi helt fra 1930-tallet. Tross store variasjoner i nedbør og kalde vintre har forvaltning av vannkraftens magasiner lagt grunnlaget for stabil pris for tilførsel av elektrisitet til norske strømkunder.

Helt til oktober i fjor.

Kraftselskapene utviklet i 1971 en forvaltning av magasinene der vann ble holdt tilbake i tørre, kalde år og om nødvendig importerte vi strøm via kabler. I våte milde vintre eksporterte vi. Kablenes kapasitet ble dimensjonert slik at vannkraften ga stabil norsk leveringssikkerhet og lav pris.

Svein Roar Brunborg
Svein Roar Brunborg (Foto: Larsen, HÂkon Mosvold / NTB scanpix)

Før energiloven kom i 1990 var kraftselskap kommunal virksomhet som bare kunne bruke penger på ny kraftproduksjon. De bygget da ut mer kraft enn vi hadde bruk for og ulik tilgang på lønnsomme prosjekter førte til store lokale prisforskjeller.

Bjørn O. Øiulfstad
Bjørn O. Øiulfstad

Kraftselskapene ønsket å eksportere overskuddskraft for å tjene penger. Da Statnett SF ble etablert i 1992, ble det satt en begrensing på krafteksport, og verdien av eventuell eksport burde finansiere kraftnettet.

Energiloven la til grunn at balansen mellom produksjon og forbruk av strøm i Norge skal styres av et kraftmarked som dannet en stabil nasjonal strømpris som økonomisk grunnlag for både bygging av strømnett, kraftproduksjon, strømforbruk og enøktiltak. Loven ga husholdninger en likeverdig markedsrolle som kraftselskap med kommunale eiere.

Den praktiske bruk av lovens prinsipper ble overlatt til NVE, men tre viktige forhold gjensto.

  • NVE skulle videreføre en ordning for forvaltning av vannkraftens magasiner som sikret stabile norske priser. Det har NVE ikke gjort.
  • Strømforbruk hos husholdningene skulle måles på timebasis slik at enøktiltak kunne utformes for å dempe både strømpris og nettleie. Men dette skjedde ikke før i 2019.
  • NVE skulle utforme nettleien. Men husholdningene bærer en altfor stor andel av nettleien, blant annet fordi EUs regler setter en øvre grense for hva produsentene skal betale.

Strømnettet binder sammen produsenter og forbrukere i et felles strømmarked. I slike markeder skal nettleien, i tråd med god samfunnsøkonomi, belaste kjøper og selger minst mulig.

Næringslivets verdiskaping bør da finansiere infrastrukturen. Men strømbrukere subsidierer i dag produsentenes nettleie i betydelig grad. Dette svekker særlig husholdningenes tiltak for enøk.

Husholdningene kan ikke trekke nettleien fra inntekten før skatt beregnes, men det kan næringslivet.

Siden 1997 har vannkraftens nettogevinst ved salg av strøm til norske kunder vokst til nær 300 milliarder kroner. Staten henter inn snaut 40 prosent, resten ligger som egenkapital hos kraftprodusentene.

Disse verdiene kan finansiere hele strømnettet i Norge.

Fram mot 2010 vedtok EU satsing på fornybar energi som ledd i sin klimapolitiske strategi. EØS-avtalen presset Norge til å ta en rolle i EUs strategi. Stortinget vedtok ordningen med «grønne sertifikater» hvor norske strømkunder må subsidiere vind- og vannkraft.

Stortingsmeldingen hadde ingen vurdering av hvordan ordningen påvirket strømkundenes rolle i forhold til energilovens formålsparagraf.

De økte investeringene i strømnettet som følge av dette må betales av norske strømkunder. Det er ulogisk, økonomisk urimelig og kanskje også et brudd på energiloven.

EØS-avtalen har bundet oss til et omfattende markedssamarbeid med EU om energisektoren. Det har skapt en ramme for norsk kraftforsyning som avviker betydelig fra de formål som ble lagt til grunn for energiloven av 1990.

Det ble et politisk press for å bygge flere kabler til utlandet for å unngå et kraftoverskudd som gir lave priser og svekker økonomien i både nye og eldre kraftanlegg. Kabler med en kapasitet for økt eksport og import setter en helt ny økonomisk ramme for norske strømbrukere og endrer da også energilovens opprinnelige rolle for strømkundene.

Vannkraftens magasiner skulle være en motvekt til usikkerhet i både nedbør for vannkraften, kalde vintre som øker strømbruken og importprisene. Men magasinene er i dag blitt et «kommersielt», gratis varelager for hver enkelt kraftprodusent istedenfor å være en «stabilisator» for felles nasjonal strømpris og leveringssikkerhet, slik energiloven la til grunn.

De økonomiske konsekvensene er enorme. Strømkundene belastes med en urimelig andel av kraftforsyningens kostnad, men får ingenting av den eksportverdi som ligger i norsk naturs evne til å selge fornybar og miljøvennlig energi til EU.

Det er de vanlige strømkundene i husholdningene som har stemmerett i Norge, ikke aksjeselskaper eller offentlige kraftselskap. Husholdningene må få en tydeligere stemme i energipolitikken. Det er nødvendig med en grundig historisk, juridisk og samfunnsøkonomisk gjennomgang av hvordan energiloven er praktisert.

Strømkundene belastes med en urimelig andel av kraftforsyningens kostnad

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.