Oljefondet la i september i fjor frem sin nye klimaplan. Fondet setter et ambisiøst mål om netto nullutslipp senest innen 2050 for alle selskapene det er investert i. I et innlegg i DN 21. september skriver Nicolai Tangen og Carine Smith Ihenacho at Oljefondet «vil vurdere å selge oss ut av selskaper med høy klimarisiko og uten klimaplaner der eierskapsutøvelsen ikke fører frem». Dette er klar tale fra verdens største statlige fond.
Trolig vil andre investorer følge etter og stille tilsvarende krav til selskapene de investerer i.
Slike føringer fra investorene, kombinert med et stadig mer omfattende regelverk som har som formål å skyve kapital i en grønn retning, vil kunne føre til at selskaper på Oslo Børs og andre markedsplasser ser seg tjent med å kommunisere ambisiøse klimamål og utslippskutt.
Det er vel og bra, men det må foreligge solide grunnlag og data for de målsettingene som kommuniseres til markedet. Hvis ikke kan konsekvensene bli store.
Vi har allerede blitt godt kjent med begrepet «grønnvasking», som er en betegnelse på misvisende markedsføring der et produkt, fond eller selskap blir fremstilt som mer miljøvennlig eller bærekraftig enn det faktisk er. Som DN uttrykte på lederplass samme dag som Oljefondet la frem klimaplanen sin: «Det finnes neppe en næring som har vært flinkere til å benytte klima i markedsføringen enn finansnæringen. Grønne fond i tidsriktig ESG-innpakking har de siste årene blitt solgt, ledsaget av løfter som kan få den mest garvede bruktbilselger til å rødme».
Grønnvasking er opplagt noe alle selskaper bør unngå, men for noterte foretak har kommunikasjon av bærekraftsmål også en side til de straffe- og erstatningssanksjonerte reglene om informasjonsplikt og investorbeskyttelse.
Det er ikke nok bare å sette mål om å redusere klimagassutslipp og kommunisere dette til markedet.
Målene må være realistiske og ha reell forankring i selskapets arbeid.
De senere årene har det blitt fremmet stadig flere klimasøksmål internasjonalt. De fleste av dem har vært rettet mot myndigheter eller store olje- og gassforetak med krav om erstatning for skadefølger av klimagassutslipp, eller krav om stadfestelse av menneskerettighetsbrudd og en plikt til å redusere utslipp.
En ny trend internasjonalt er imidlertid at oppmerksomheten rettes mot noterte foretak og at styremedlemmer stilles til personlig ansvar. I Storbritannia har organisasjonen ClientEarth gått til sak mot 13 styremedlemmer i Shell. ClientEarth hevder at Shells klimastrategi ikke er i tråd med målene i Parisavtalen, og at den ikke legger tilstrekkelig til rette for energiomstillingen.
Saken er den første av sitt slag.
Søksmål mot individer blir sett på som en effektiv måte å fremtvinge adferdsendring. Formålet er å bidra til at klimaspørsmål blir høyere prioritert av sentrale beslutningstagere.
Sterkere søkelys på ansvar for styret gjenspeiles også i lovgivningen. Europakommisjonen la i fjor frem et forslag til nytt direktiv om bærekraftig selskapsledelse («Corporate Sustainability Due Diligence Directive»), som inneholder regler om aktsomhetsvurderinger og tilsynsplikter for styrer i større foretak.
Det er fortsatt bare et forslag, og kommisjonen har forkastet det mest radikale forslaget om en særskilt regulering av erstatningsansvar for styret.
Likevel er det et tydelig signal om at styret vil få økende forpliktelser for bærekraftig selskapsledelse i tiden fremover – med dertil potensial for ansvar ved mangelfull oppfølging.
Selskaper som ikke klarer å oppfylle målene de har kommunisert, eller som forleder markedet med grønnvaskede produkter eller handlinger, risikerer søksmål fra investorer som har handlet i tillit til informasjonen fra selskapet. Det er derfor helt avgjørende at selskapet og styret har solide grunnlag og data for de målsettingene som kommuniseres til markedet, spesielt i forbindelse kapitalinnhentinger.
Slik situasjonen er i dag, vil det være en presumpsjon for at det er en sammenheng mellom klimamålsettingen og investorens tap hvis investoren påstår at vedkommende ikke hadde investert dersom selskapet hadde kommunisert lavere og mer realistiske målsettinger.
Arbeidet med bærekraft kan derfor ikke være venstrehåndsarbeid. Selskapets bærekraftsstrategi og mål om utslippskutt må ut av skuffen og opp på styrets bord – og styret må stille tydelige krav til ledelsen om grunnlaget for planene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.