Flere tusen år før vår tidsregning, i Midtøsten, Kina og India, finner vi velfungerende diplomati. Etisk fremferd mellom stater var fundamentet for kinesisk diplomati – mellom krigende parter.
I gresk og romersk tradisjon vokste et system med herolder og sendebud frem. Sendebudene med den mektigste gruppen bak seg ble – som i dag – lyttet mest til, men de øvrige ble også lyttet til med respekt.
«Hvis dere ønsker å forstå amerikansk utenrikspolitikk – studer amerikansk fotball» sa vår professor da jeg studerte ved marinekorpsets universitet. Et spill som setter styrke mot styrke og bryter motstanderen ned til du oppnår gjennombrudd og seier.
«Husk også at for amerikanere er USA verden og de interesserer seg lite for fremmede kulturer» lød et annet råd. Forenklinger har sine svakheter, men forrige århundrets konflikter forteller om et USA som ligner mer elefanten i glasshuset, enn en elegant tekniker med overlegen spilleforståelse.
Nato ble etablert i 1949 som en militær allianse med 12 stater, blant dem Norge. Siden har alliansen utvidet seg dramatisk og har i dag 30 medlemsland og mange flere partnerland. Fra Sør-Amerika via Europa og Midtøsten til Kaukasus og Sentral-Asia. Nylig har Nato også signalisert vilje til å bli med USA i konfrontasjonen med Kina.
Natos søk etter ny rolle har siden 1991 svekket både EU og OSCEs internasjonale dimensjon. Alliansen har imidlertid hatt god nok dialog internt til å holde USA engasjert. USA på sin side er fornøyd med at Europa ikke utviklet sin egen sikkerhetsarkitektur. Natos vinglete dialog i møte med urealistiske forventninger fra Georgia og Ukraina indikerer uansett at organisasjonen ikke er egnet som sikkerhetspolitisk verktøy i en global kontekst. Et svekket USA og et splittet Europa har dessuten ført til at generalsekretærens diplomatiske hovedoppgave er å holde alliansen sammen.
Etter at norsk nøytralitet feilet i 1940, på grunn av politikere som hadde forsømt nøytralitetsvernet, søkte vi tilflukt i Nato. Einar Gerhardsen sørget for at Norge, på selvstendig grunnlag, erklærte at vi ikke skulle «åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep». Klokskapen ga oss begrepet «avskrekking og beroligelse».
Konseptet har sikret dialog, godt naboskap og lav spenning mellom Norge og Russland til tross for at det bare er noen få kilometer fra en av Russlands største og viktigste militære baser til Nato-landet Norge.
Konseptet har sikret dialog, godt naboskap og lav spenning mellom Norge og Russland
Hvis dialogen mellom Nato og Ukraina hadde vært bedre, kunne de kanskje latt seg inspirere til å utvise tilsvarende klokskap.
Som Janne Haaland Matlary nylig påpekte må du allikevel være politiker for å forstå logikken i at Norge som ikke etterlever «en for alle» (Artikkel 3), men selv er helt avhengig av «alle for en» (Artikkel 5), ikke står først i køen for å sende styrker til Nato-landene i øst som føler seg truet.
Jeg er ingen diplomat, men har hatt ansvar for dialoger i Midtøsten ved tre anledninger. Et år med ledelsen for South Lebanese Army (SLA) i Libanon; to år med ansvar for våpenhvilelinjene fra 1949; og tre måneder med opprørere og regjeringen i Syria.
Det var utfordrende å møte SLA-generalen som ville angripe den norske bataljonen hvis vi ikke dro hjem straks, den Israelske som ikke anerkjente vår rolle og Bashar al-Assad som med milde øyne sa han ikke hadde noe annet valg enn å drepe terroristene. Mine fordommer og antipatier måtte legges til side. Komplekse utfordringer måtte ses fra andre ståsteder enn mitt eget.
Jeg lærte at dialog blir viktigere når situasjonen blir verre, at den i all hovedsak bør skje utenfor offentlighetens søkelys, og at hvis du bare er interessert i din egen versjon av virkeligheten kan du like gjerne holde deg hjemme.
Russland som aggressor har åpenbart skylden for et eventuelt angrep, og dets konsekvenser. Natos svake diplomati har imidlertid medansvar for krisen. Med Kåre Willochs ord til VG fra mars 2017; «Antydningen fra Nato om at Ukraina kunne bli medlem, var innledningen til en helt overflødig skjerping av motsetningene mellom Russland og Vesten.»
Selvsagt må vi også snakke med Taliban hvis det kan motvirke en humanitær katastrofe vi har medansvar for, og ny terror, men vi burde gjort det i Doha eller Kabul.
Kanskje bør vi la oss inspirere av tidligere tiders faste ydmykhet, fremfor å hente frem ensidige og høyrøstede fordømmelser. Kanskje bør vi unngå å skape urealistiske forventninger.
For å finne beste vei videre i krise og krig må vi uansett lytte til de andre aktørenes virkelighetsoppfatning med ydmykhet og respekt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.