Morrow Batteries trenger mer penger. Til det de hevder er lønnsomme investeringer. Men markedet er ikke overbevist. Morrow har innsett at det er enklere å overtale myndighetene til å investere andres penger enn å overtale risikokapitalister til å investere egne penger.
Administrerende direktør i Morrow skrev et tiggerbrev i DN 9. november der han krever at «regjeringen må innfri løftene om risikoavlastning til grønne vekstselskaper. Den har ikke satt av nok penger til å realisere de planlagte, lønnsomme prosjektene.»
Han nevner ikke hvorfor det private kapitalmarkedet ikke ønsker å investere i disse prosjektene dersom de er så lønnsomme som han hevder.
For noen uker siden var det staten og kommunene som kom Morrow til unnsetning da selskapet hentet friske penger i en stor emisjon. En av de største private eierne var ikke med, Bjørn Rune Gjelsten. Han var ikke med i forrige finansieringsrunde heller.
Prisen som betales per aksje i emisjonen, 95 prosent ned fra forrige emisjon, forteller sitt om hvor langt inne pengene satt også for de av aksjonærene i Morrow som fortsatt ble med.
En av disse aksjonærene er Å Energi, som nå er den førende aksjonæren i Morrow. Å Energi eies cirka en tredjedel av Statkraft og to tredjedeler direkte eller indirekte av en rekke kommuner i Agder og tidligere Buskerud. Konsernsjefen i Å Energi begrunner investeringene med at de har mye vannkraft i Agder og at de gjerne ønsker at den brukes til å produsere noe bærekraftig.
Om Norges og kommunenes innbyggere deler hans syn, er uvisst. Statkraft og Å Energi kunne alternativt utbetalt overskuddet til sine faktiske eiere – innbyggerne – og latt dem bestemme selv om de vil bruke pengene sine på en batterifabrikk.
Økonomifaget gir gode grunner til at man bør være varsom med at staten eller kommunene skal støtte eller investere i private selskaper.
Private investorer investerer egne penger og bryr seg derfor både om hvor mye de må betale og hva risikoen og forventet gevinst er. Ingen liker å tape egne penger. Politikerne derimot investerer skattepenger, ikke egne penger. De får derfor ikke eventuelle bedriftsøkonomiske gevinster selv og bærer heller ikke risikoen for tap.
Politisk er en investering med lav forventet avkastning eller stor risiko ofte lite kostbar. Det tar tid før vi vet hva avkastningen på investeringer i batteribedrifter faktisk ble. Den politiske gevinsten er imidlertid langt raskere.
Særinteresser som får offentlig støtte, gir gjerne politikerne støtte tilbake, politisk eller økonomisk.
Ledelsen i statlige og kommunale selskaper ser på sin side seg gjerne tjent med å investere og ekspandere ettersom det øker deres karrieremuligheter og den tilsynelatende viktigheten av dem og deres selskap.
I stedet for å dele ut overskudd til eierne, er det dermed fristende å ekspandere selskapet.
Det er derfor ikke rart at både politikerne, ledelsen i offentlige investeringsselskaper og bedriftene det investeres i ser seg tjent med aktiv næringspolitikk. Mens skattebetalerne plukker opp regningen.
Noe av regningen kommer i form av det regjeringen kaller «risikoavlastning», som er «ulike varianter av lån, garantier og egenkapital». Næringsminister Jan Christian Vestre mener regjeringens virkemiddelbruk ikke er støtte, mens det i realiteten er vanskelig å se det som noe annet, som påpekt i innlegg fra Lars Sørgard og én av oss her i avisen 18. november.
Disse virkemidlene reduserer naturligvis egenkapitalrisikoen som eierne ellers måtte bære. Istedenfor å leke med ord bør Vestre rette oppmerksomheten mot de sterke lobbykreftene som ønsker å få sugerøret enda dypere ned i statskassen.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.