Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker færre private aktører i norsk transport. Det kommer ikke som en overraskelse. Men regjeringens nye plan for transport og jernbane kan bli svært dyr og krevende å gjennomføre i praksis. For hva forteller statistikk og undersøkelser om erfaringene med mer konkurranse på norske skinner, slik politikken har vært siden 2015?

  • For det første sparer vi store penger på konkurranse. Samferdselsdepartementet anslår at de tre første trafikkpakkene kommer til å føre til kostnadsbesparelser på totalt 12 milliarder kroner frem til 2031. Til tross for at utregningen er omdiskutert, er dette frigjorte midler som kan reinvesteres i et bedre togtilbud til kundene.

Erfaringer fra utlandet viser den samme trenden. Sverige, Tyskland og Storbritannia har alle opplevd at konkurranseutsettingen har ført til kutt i offentlige kostnader. Mens Sverige nesten har sett en dobling i antall passasjerkilometer, har de offentlige utgiftene enten holdt seg på samme nivå eller blitt redusert. Den norske regjeringens nye planer innebærer dermed en kostbar reversering av kostnadsbesparende tiltak.

  • For det andre er det stor sannsynlighet for at kundene får bedre service og tjenester med konkurranse. Erfaringene så langt viser at markedskonkurranse på norsk jernbane bidrar til å drive frem et bedre tilbud til reisende.

I de første to trafikkpakkene leverte Go-Ahead Nordic og SJ Norge de beste tilbudene etter en totalvurdering av blant annet kvalitet på tjenestene og pris.

I anbudskonkurransen om Sørlandsbanen (Trafikkpakke 1) var tilbudene fra de tre konkurrentene i sluttfasen av samme høy kvalitet og forskjellene marginale, mens Go-Ahead Nordic skilte seg ut som rimeligst på pris.

I praksis betyr dette at nye aktører binder seg til å drive et transporttilbud av høyere kvalitet til en lavere pris enn før konkurranseutsettingen. Erfaringen med Gjøvikbanen viser at konkurranse i større grad kan føre til søkelys på det lokale tilbudet og på investeringer på strekningen hvor selskapet opererer.

  • For det tredje går anti-konkurransepolitikken på tvers av EUs politikk. I vår stemte Stortinget ja til at Norge aksepterer EUs jernbanepakke fire. De tre første har allerede blitt godtatt. Dette innebærer at det fremover blir meget krevende å avvikle konkurranseutsetting på toglinjer i Norge når resten av Europa har valgt en konkurransemodell.

EUs jernbanedirektiv er rettet mot utfordringen om at europeiske land lenge har hatt egne nasjonale planer og regler innen jernbane. Disse har trolig hindret Europa fra å utvikle godt sammenkoblet togtrafikk på tvers av landegrenser.

Planen for felleseuropeiske jernbaneløsninger basert på konkurranse handler om å rigge seg for å tilby rimelige togtjenester av høy kvalitet. Spørsmålet er hvilken posisjon Norge nå kan ta i dette fremtidsrettede europeiske prosjektet.

  • For det fjerde kan politikken få store konsekvenser for markedet. Økt uforutsigbarhet om markedsvilkår, både for ansatte og markedsaktørene i jernbanesektoren, kan hindre viktige fremtidige investeringer i kompetanse og innovasjon. Norge risikerer å skremme vekk utenlandske investorer og å miste den nyskapende konkurransen på sikt.

I Hurdalsplattformen velger Ap og Sp å reversere en jernbanepolitikk som har levert bedre tilbud og mer tog for pengene. Den politiske snuoperasjonen virker langt mer ideologisk motivert enn motivert av en solid samfunnsøkonomisk analyse.

Nei til konkurranseutsetting og privatisering vil norske togkunder og skattebetalere tape mye på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.