Regjeringens totalberedskapskommisjon har vakt reaksjoner i DN. Kommentator Kjetil Wiedswang stusser 27. januar over et omfattende mandat og frykter krav om mer penger fra et mylder av beredskapsaktører. Han mistenker at Sp ønsker en rapport som konkluderer med offentlige midler til grisgrendte strøk, og da spesielt for å bygge det han anser som ubrukelige kornlager. For Norge har ikke hatt alvorlig matmangel siden 1814, hevdes det, og en totalberedskapskommisjon bør ikke prioritere penger til «et problem Norge ikke har hatt på over 200 år».

Nå har allerede historiker Harald Espeli tilbakevist dette feilskjæret, ved å peke på reell matmangel under første verdenskrig (DN 31. januar). Man kunne lagt til erfaringene fra annen verdenskrig, da det tyskokkuperte Norge opplevde kornmangel som følge av de alliertes økonomiske blokade, og måtte reddes av tysk kornimport. Men perspektivet gir også anledning til å reflektere over forholdet mellom marked og beredskap, og hvorfor en kommisjon som drøfter grunnleggende elementer i dagens beredskapssystem synes nødvendig.

Gjermund Forfang Rongved
Gjermund Forfang Rongved

De to verdenskrigene var erfaringsgrunnlaget som gjorde at man etter 1945 bygget opp et omfattende system for å unngå å havne i slikt uføre igjen. Vi fikk et massivt totalforsvar som bandt sammen sivil og militær sektor og utnyttet samfunnets totale ressurser for at nasjonen skulle være beredt når krigen kom.

Forsyningsberedskapen ble en viktig del av totalforsvaret, og planleggingsapparatet inneholdt blant annet storstilte lager av en rekke nødvendighetsvarer som mat, medisiner og drivstoff. Einar Gerhardsen og hans kumpaner ville sikre nasjonen når krigen kom – erfaringen tilsa at markedet ikke var til å stole på.

En rekke faktorer medførte at dette apparatet ble utfordret fra 1970-tallet og gradvis bygget ned: Krigen kom på avstand, planleggingsoptimismen forsvant, den nye globaliseringen innebar økt internasjonal handel og tro på markedet, den norske staten ble reformert – og ikke minst forsvant den ytre trusselen ved inngangen til 1990-tallet. Så hvorfor ha ting på lager om det aldri blir krig?

Etter årtusenskiftet, med revitalisering av totalforsvaret, har disse tendensene blitt forsterket – markedet skal løse problemene, for det er ikke behov for lager når man kan få tilgang på det man trenger når man trenger det.

Dette er noe av kjernen i det moderne totalforsvarskonseptet med sivilmilitær gjensidighet: Det private næringslivet kan stille med ressurser – varer og tjenester – ved behov, staten unngår beredskapsutgifter, mens Forsvaret kan bruke penger på den spisse ende – stridsvogner, undervannsbåter, fregatter og F-35-fly.

Det finnes imidlertid utfordringer. En grunnleggende forutsetning er uforandret siden 1814, 1914 og 1940 – Norge er avhengig av tilførsler utenfra, og dermed velfungerende globale forsyningskjeder. Men disse kan ikke bare avskjæres ved en krig, de er også sårbare i mer «normale» tider.

Vanskelighetene med tilgang på smittevernutstyr tidlig i pandemien er velkjent. Myndighetenes klokkertro på markedene som beredskap illustreres godt av utsagnet til departementsråd Bjørn Inge Larsen i koronakommisjonens rapport: «Vi var ikke forberedt på at det kunne skje at vi ikke kunne kjøpe ting for penger på vanlig måte.»

Utfordringer med de globale forsyningskjedene har imidlertid vedvart. Løfter vi blikket ser vi tendenser til deglobalisering med handelskriger og styrking av innadvendte regimer, som gjør det «liberale verdensmarkedet» mer usikkert enn tidligere.

Den internasjonale sikkerhetssituasjonen har vært urovekkende siden 2014, og russisk aggresjon har den siste tiden gjort den mer ustabil enn på lenge.

Kina er hele verdens fabrikk, som Norge baserer leveranser av både råvarer og nødvendighetsvarer fra, men anses samtidig som en trussel av våre allierte. Uten å dra sammenligningen for langt var det også en fremvoksende stormakt som utfordret den globale maktbalansen da markedet brått falt bort og den forrige globale tidsalderen tok slutt i 1914.

Så kanskje det finnes noen nyttige lærdommer for totalberedskapskommisjonen i etterkrigstidens system. For er det i dag tilstrekkelig beredskap å basere seg på at varer som særlig vil komme til nytte – og det vil være særlig rift om – i en krise- eller krigssituasjon er å få kjøpt i markedet når man trenger det?

Om Norge skal være «totalberedt», så bør man også legge til grunn at det kan oppstå situasjoner hvor man ikke kan få tilførsler utenfra.

I dagens forsyningsberedskap virker likevel troen på et uforstyrret marked å være bærebjelken. Å finne ut om den bærer blir en viktig oppgave for Totalberedskapskommisjonen.

Utfordringer med de globale forsyningskjedene har imidlertid vedvart

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.