Under årets stortingsvalg måtte Miljøpartiet De Grønne igjen akseptere et resultat under sperregrensen. Det var klart at ingen ville regjere med partiet. På samme tid snuser det tyske søsterpartiet på 16–17 prosent før forbundsdagsvalget den 26. september. Bündnis 90/Die Grünen har falt litt på meningsmålingene i det siste, og drømmen om å sitte med kansleren blir neppe realitet. Men partiet ligger an til å doble sin oppslutning fra 2017-valget og å bli det klart tredje største partiet i Forbundsdagen. Regjeringsdeltagelse i Europas mektigste land er innen rekkevidde. Partiet kan bli nest størst i regjering. Dermed vinker posten som visekansler og utenriksminister.

Robin Allers
Robin Allers
Tobias Sæther
Tobias Sæther

Hvordan klarer et parti som krever tydelig retningsendring å fremstå som styringsdyktig? Et svar kan finnes i den grønne utenrikspolitikken.

De grønne klarer å forene endringsbudskap med forsikring om stabilitet. Tysklands grønne går til valg på budskapet «Aufbruch statt weiter so» – ny politisk start i stedet for en fortsettelse av samme kurs. Partiet fronter en radikal endring i klima- og miljøpolitikken, men også en progressiv og helhetlig utenrikspolitikk. Som de fleste partiene vil partiet ha en mer aktiv europapolitikk. Men De grønne ønsker en sterkere vekting av menneskerettigheter enn de andre partiene, ikke minst overfor Russland og Kina. Dette utfordrer næringsinteresser og tradisjonene i tysk ostpolitik.

Partiets «klimautenrikspolitikk» er basert på økt internasjonalt samarbeid, et krav om å se bistand, nødhjelp og klimatiltak i sammenheng, og tiltak for global klimarettferdighet. Måten de fremmer budskapet på er viktig. Tysklands grønne fremstiller sosialdemokrater og kristendemokrater som representanter for en uholdbar status quo, uten å selv virke ekstreme. Ingen av de store partiene forsøker å stemple partiet som et ensaksparti. Her er kontrasten til MDG i Norge slående, der «militant» retorikk og ensaksfokus som mulige årsaker til at partiet ikke appellerer bredere.

Sammenligningen er urettferdig. Tysklands grønne kan se tilbake på flere tiår med erfaring. Siden 1980-tallet har partiet gått fra protestparti til styringsparti. I 1983 ble de første grønne valgt inn i det vesttyske parlamentet. I 1998 ledet parti-ikonet Joschka Fischer dem inn i regjering. Der måtte partiet – med røtter fra pasifistbevegelsen – akseptere involvering i Kosovo- og Afghanistan-krigene og andre militære operasjoner. I dag sitter De grønne i regjering i hele 11 av Tysklands 16 delstater. I den bilindustri-dominerte delstaten Baden Württemberg har det statsministeren, som nylig ble gjenvalgt med god margin. Også i Europaparlamentet har Tysklands grønne 21 representanter. Erfaringen og bredden kommer en ny generasjon politikere til gode. Det blir ikke vanskelig å finne grønne politikere som kan overta jobben som utenriks- eller forsvarsminister.

I motsetning til i den norske valgkampen er den tyske debatten om styringsdyktighet preget av sikkerhetspolitiske spørsmål. Her skiller De grønne seg fra venstreradikale Die Linke, som også krever en radikal kursendring. Med et programfestet mål om oppløsning av Nato og avslutning av internasjonale operasjoner gjør partiet det lett for den tyske høyresiden å fremstille partiet som uskikket for regjering. For sosialdemokrater og grønne er støtten til Nato et ufravikelig krav for samarbeid på nasjonalt nivå. Også De grønne utfordrer etablerte sikkerhetspolitiske posisjoner, som stasjoneringen av amerikanske atomvåpen på tysk jord. Men de står fjellstøtt i sin støtte til europeisk og transatlantisk samarbeid.

Hvor grønn blir tysk utenrikspolitikk?

Vil De grønne prege post-Merkel æraen? Vil de bruke regjeringskontorene til å bringe et friskt pust til Tysklands internasjonale opptreden?

Først må de klare å komme seg dit. Valgets utfall er mer uforutsigbart enn noensinne. Allerede etter 2017-valget var De grønne klare for regjeringsansvar sammen med kristendemokrater og liberale. Men forhandlingene havarerte, og en opposisjonsrolle ventet. Nå er regjeringsdeltagelse innen rekkevidde, også fordi andre partier er svekket.

Hvor grønn politikk De grønne får gjennomslag for vil i stor grad avhenge av om partiet ender nærmere 15 eller 20 prosent. Det vil også være viktig om partiet spiller rollen som pådriver av endring i en regjering ledet av konservative eller som en modererende faktor i en venstreorientert koalisjon.

Partiet vil også møte en hverdag preget av fordelingskamper, tunge internasjonale forhandlinger og press fra kravstore naboer og hensynsløse stormakter. Også kriser må håndteres uten at det tar all energi ut av langsiktige reformprosjekter.

Viljen til å regjere og påvirke Tysklands internasjonale rolle er stor hos De grønne. Partiet profitterer på endringsvilje blant velgere og kan regne med at kjernesakene – klima og miljø – blir viktigere og viktigere. Men kampene om vanskelige avgjørelser vil komme. Faren for å drukne i pragmatisme er stor.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.