Erik Solheim trekker i sin kronikk «Lærdommer fra Ukraina» i DN 2. mai den oppsiktsvekkende konklusjonen etter bare to måneders krig i Ukraina at «sanksjoner ikke virker».

Solheims konklusjon gjenspeiler en utbredt misforståelse om sanksjoner: Hvis sanksjonene skulle føre til en så sterk misnøye med Putin at de fremtvang et regimeskifte, så ville det være vel og bra, men det er i grunnen et ganske naivt håp.

Hovedformålet med sanksjonene er først og fremst å svekke Russlands økonomi så kraftig at det påvirker krigsevnen, jf. for eksempel uttalelsene fra USAs forsvarsminister Lloyd Austin mandag om at USAs målsetning er å se Russland så svekket at de ikke lenger kan invadere sine nabostater.

For å oppnå dette kreves svært omfattende sanksjoner over lang tid.

Sanksjonene som ble innført etter anneksjonen av Krim var så milde at de ikke hadde noen annen innvirkning enn å skape irritasjon i Russland, mens Vesten nå er i ferd med å stramme skruene så hardt til at det kan få en betydelig effekt.

Vi ser allerede at Russlands produksjon av stridsvogner er hemmet på grunn av mangel på komponenter fra Vesten, og når EU etter hvert også stanser import av olje og gass fra Russland, vil både kapasitet til egen våpenproduksjon og betalingsevne for kjøp av våpen og utstyr bli drastisk redusert.

Både Putin og Lavrov har innimellom i sin flodbølge av løgner de siste månedene vært ganske åpenhjertige om at Vestens sanksjoner er en «krigserklæring». Det kan ikke tolkes på annet vis enn at sanksjonene virker etter formålet.

Russlands produksjon av stridsvogner er hemmet på grunn av mangel på komponenter fra Vesten

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.