Ifølge Jacob Børresen (DN 14. februar) er vår redegjørelse i DN 7. februar for hva folkeretten sier om Russlands fremferd overfor Ukraina fra 2014, en «ren avsporing». Han mener også at vi slår inn «vidåpne dører». Vi er enige – dette burde være allmennkunnskap for alle som tør mene noe om Ukraina-konflikten.

Så er dessverre ikke tilfelle – noe Børresen eksemplifiserer.

Hans betraktninger om at krigsforbudet i praksis ikke gjelder for stormaktene fordi det «ikke finnes noen overnasjonal myndighet med makt til å håndheve krigsforbudet i FN-pakten», er, vel, ufullstendige.

Vi er enige i at det må skilles mellom hva folkeretten tilsier og hva stater gjør i praksis. Men stater er svært opptatt av å ikle sine handlinger folkerettslig legitimitet. Vi ser stadig referanser til avgjørelser fra Den internasjonale domstolen i Haag, slik som sammenligninger mellom selvstendigheten til Kosovo og Krim.

Det er viktig å påpeke når slike referanser er uholdbare. Dessuten er det viktig å understreke hvert lands folkerettslige rett til å velge alliansetilknytning. Om Nato-medlemskap for Ukraina er fornuftig eller ikke, er selvsagt ikke en folkerettslig vurdering.

Børresen trekker dessuten frem Østerrike som et eksempel til etterfølgelse. Da passer det med en kort realitetssjekk.

Østerrike var formelt okkupert av seiersmaktene etter krigen, men fikk anledning til uhindret å styre sin egen indre utvikling. I 1955 kom Østerrike og de allierte maktene så omsider til enighet om å avslutte okkupasjonen, og Østerrike fikk tilbake sin fulle suverenitet («Staatsvertrag»).

Etter at suvereniteten var trått i kraft, erklærte så Østerrike sin evigvarende nøytralitet – men dette var etter at okkupasjonstroppene var trukket ut. Og vel å merke – de allierte maktene forpliktet seg til å respektere Østerrikes uavhengighet og integritet. Og det er langt fra Østerrike (eller Sveits) til Russlands grenser.

Ukrainas situasjon er en ganske annen: Landet grenser til en stormakt, og blant annet Belgia har erfart at nøytralitet da er en farlig opsjon. Og: Nabostormakten har invadert og okkupert en del av Ukrainas territorium og deltar i krigshandlinger i andre deler av landet. Dette til tross for at Russland gjentatte ganger har forpliktet seg til å respektere Ukrainas grenser – blant annet i forbindelse med at Ukraina i 1995 tilbakeførte resterende atomvåpen til Russland.

I denne situasjonen: Mener Børresen på alvor at det er et alternativ for Ukraina å forplikte seg til evigvarende nøytralitet, altså mens deler av landet er okkupert av nabostaten, og mens nabostaten har soldater også på ikke-annektert område?

Hvilken grunn har Ukraina til å tro på verbale forsikringer fra Russland, når praksis viser at de ikke er verdt papiret de er skrevet på?

Hva er det som får Børresen og andre til å ta på seg bakvendtbriller og insistere på at offeret og dets støttespillere – Ukraina og Nato – skal komme aggressoren – Russland – i møte?

Det folkerettslige utgangspunktet må være at Ukraina selv må få bestemme sitt valg av forsvars- og sikkerhetspolitikk – inkludert selvsagt mulige tillitsskapende tiltak, slik som restriksjoner på utenlandske militærøvelser eller baser. Om dette skulle bli aktuelt, må Nato, inkludert Norge, velge om Ukraina skal tillates som nytt medlem av forsvarsalliansen.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.