Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1990, slo den gamle ringreven, Zbigniew Brzezinski, frempå om at testen for det nye Russland demokratiske sinnelag ville bli hvordan det behandlet Ukraina. Et demokratisk Russland ville få et godt forhold til nabolandet Ukraina, mens et nyimperialt Russland ville forsøke å gjeninnlemme Ukraina i Russland.
På 1990-tallet gikk det ganske bra. Ukraina gikk med på at Russland hadde en flåtebase på Krim, og ga opp sine atomvåpen i bytte mot et løfte fra Russland om at Russland skulle respektere Ukrainas grenser. Så gikk det verre. De foreløpige bunnpunktene er Russlands annektering av Krim i 2014 og Russlands økonomiske, politiske og militære støtte til Russlands-orienterte separatister i sørøst-Ukraina. Det imperium-orienterte Russland synes å være tilbake for fullt.
Hvor ille kan dette gå?
Historien er det åpenbare stedet å begynne. Grunnen til at Brzezinski pekte på Ukraina, var landets strategiske beliggenhet og gode jordsmonn, som gjennom århundrene har gjort det til et attraktivt mål for russiske fremstøt. Ukraina var en del av imperiet fra 1654 til 1990. Tradisjonelt kalte russere ukrainere «lillerussere». Implikasjonen er at ukrainere «egentlig» er russere. Det er denne holdningen som nå er tilbake i fullt monn. Russlands ulovlige annektering av Krim ligger som en påminnelse om at Russland under dette regimet synes de er i sin gode rett til å sette internasjonal rett, og internasjonal legitimitet, til side når Russland selv mener det er i den nasjonale rett å gjøre det. Denne grunnholdningen skyldes nettopp en imperial grunnholdning. Russland er nå en selvoppnevnt stormakt, som mener at denne selvoppnevnte stormaktsstatusen gir landet et mandat til å gjøre som det vil i det det ser som «det nære utland». Ukraina er den sentrale delen av dette «nære utland».
Som man så på de interne reaksjonene da Russland annekterte Krim, er en offensiv politikk overfor Ukraina i utgangspunktet populær på hjemmebane. Slagordene om «et sterkt Russland» og at «Krim er vårt» gikk rett hjem. Anneksjonen styrket i utgangspunktet Putin og hans regimes legitimitet. Når det imperiale fremstøtet mot Krim kunne styrke regimets legitimitet, ligger det lett for hånden å tenke at et nytt fremstøt vil gi en ny, løftende «Krim-effekt» for regimets legitimitet innad. Økonomisk går det ikke særlig bra i Russland. Da er det fristende å heller søke legitimitet i det imperiale.
Det finnes selvfølgelig også faktorer som peker i retning av at Russland ikke vil trappe opp offensiven mot Ukraina. Hovedargumentet mot opptrapping er at Russland ikke er økonomisk rustet til å fordøye millioner av nye, og i de fleste tilfeller fiendtlig innstilte ukrainere. Opptrapping vil også garantert føre til reaksjoner fra Vesten, ikke minst økonomisk. En opptrapping som eventuelt er ment å få folks tanker bort fra den dårlige økonomien og over på Russlands storhet, kan altså ende opp med ytterlige å forverre den økonomiske situasjonen. Dermed kan en kortsiktig legitimitetsgevinst slå over i et mer langsiktig tap av legitimitet. Derfor er det nok fortsatt mest sannsynlig at Russland opprettholder destabiliseringen av Ukraina i sørøst. Dette er da også måten Russland allerede opererer på i Sør-Ossetia langs grensen til resten av Georgia, og i Transnistria, langs grensen til resten av Moldova.
Når man ikke helt vil utelukke at ting vil gå enda mye verre i Ukraina, er det på grunn av et karakteristisk trekk ved autoritære regimer. Når autoritære ledere har sittet en stund, blir deres rådgivere ofte servile. Ledere venner seg til å få gode nyheter, og velger bort frittalende rådgivere. Kretsen rundt lederne skrumper inn, og den blir mer homogen. Systemet strigles slik at ledernes rolle blir stadig viktigere, samtidig som deres beslutningsgrunnlag blir mindre og mindre realistisk.
Russland har i de 21 årene under Putin kommet et godt stykke på denne galeien. Det er en viss persondyrkelse. Putin har fått for seg at han ikke bare skal nedsette statlige sannhetskommisjoner og utstede generelle ordre om hva som er sunn historieskriving, slik man ser i mange land. Han skal også få publisert artikler i eget navn, der poenget er å fortelle all verden hvordan dette og hint egentlig var. Putin skrev i sommer en artikkel der han fremhevet det godt innarbeidede poenget om at ukrainere «egentlig» er russere. Ifølge Putin er det bare fascistisk ukrainsk tankegods fra mellomkrigstiden, og vestlig propaganda, som hindrer ukrainere flest i å innse dette.
Putins linje er altså populær hjemme, men den har ingen som helst sjanse til å bli populær utenfor Russland, særlig ikke i Ukraina. Om Putin skal få sin tese bekreftet, må han bruke makt. Gitt Ukrainas geografi, er det vanskelig å «gjøre en ny Krim», altså ta en bit territorium det er lett å kappe av. Selv det å ta og holde de destabiliserte områdene Donbas og Luhansk vil være militært intrikat. Militær okkupasjon blir mye enklere med et skikkelig støttepunkt i landskapet, så som en landtunge, en flod eller en fjellkjede. Rent militært sett er fristelsen for Russland da å rekke frem til et slikt. Det vil, gitt ukrainsk uvillighet til å tolerere «en ny Krim», innebære å okkupere en stor del av ukrainsk territorium.
Om en stadig mer isolert Putin opplever at hans popularitet og legitimitet daler, vil en imperial kampanje mot Ukraina synes som en nærliggende mulighet. Om hans rådgiverne da er for dårlig informert om og/eller uvillige til å peke på de enorme omkostningene noe slikt ville føre med seg, kan det gå riktig galt. Vi er ikke der ennå, men det blir stadig lettere å forestille seg at vi kan havne der.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.