Er det riktig at studenter som «tidligere søkte seg til kortere profesjonsløp ved høyskolene fordi de ønsket å jobbe praktisk og med mennesker» nå møter «på fag kavende i selvpålagt kunstig akademisering», slik Eva Grinde skriver i DN 29. mai?
Det ville i tilfelle vært ille. Men heldigvis er det ikke dekkende for situasjonen.
Et av Grindes utgangspunkt, er Cathrine Krøgers kritikk av egen sykepleierutdanning i Pilestredet. Dette er en utdannelse som har hatt sine utfordringer når det gjelder studenters opplevelse av studiet.
Høsten 2015 gjennomførte vi ved Senter for profesjonsstudier en undersøkelse av utdannelseskvaliteten i Pilestredet. Problemene var mange, tiltakslisten lang. Et problem var lav tilfredshet med undervisning, ikke minst forelesninger og teoriformidling. Dette var altså situasjonen ved det studiet Krøger fulgte, da hun kom med sin kritikk av sykepleierutdanningen våren 2016.
Krøgers velformulerte kritikk var nok representativ for dem hun studerte sammen med på det tidspunktet. Noe ganske annet er det å gjøre henne til sannhetsvitne om akademisering av norsk sykepleierutdanning.
Det er en utdannelse der halvparten av tiden i det treårige studiet går med til praksis.
Et annet av Grindes utgangspunkt, er at mange høyskoler med kortere profesjonsutdannelser har hatt universitetsambisjoner med tilhørende utbygging av doktorgradsutdannelser og forskningskompetanse i fagstaben. Dette omtales gjerne av kritikere som «akademisk drift», med en tilhørende – udokumentert – påstand om at de fagansatte vender ryggen til praksisfeltet, og retter blikket mot forskningskarrierer og problemstillinger av liten interesse for utdannelse og arbeidsliv.
Denne generelle kritikken omfatter da et bredt spekter av tradisjonelle høyskoleutdanninger, ikke bare sykepleierutdanningen, men også lærer-, journalist-, barnevernutdanninger, og økonomisk-administrative fag. Dette er utdannelser som er yrkesrettede, mange av dem med et sterkt innslag av praksis i utdannelsen. Men de har også teoretisk forankring, mange med til dels sterke intellektuelle tradisjoner.
Det krevende, og interessante med profesjonsutdannelsene, er nettopp at de utvikles i dette skjæringsfeltet mellom teori og praksis. Dette gjelder i dag, like mye som da de oppsto historisk. Grindes teoretisering om akademisering setter derfor opp alt for enkle skillelinjer mellom praktisk og akademisk kunnskap.
For å kunne utøve sitt arbeid på en god måte, må dagens studenter utvikle både praktiske ferdigheter i et yrke, etisk dømmekraft og analytiske ferdigheter. Den teoretiske kunnskapen de trenger er hentet fra mange disipliner.
For de relasjonsorienterte utdannelsene som er forankret i offentlig sektor, vil det for eksempel gjelde psykologi og jus. Da er det en fordel at de som underviser i fagene, har relevant kompetanse. For tredve-førti år siden krevde en gjerne hovedfag, i dag gjerne doktorgrad.
… at gode yrkesutøvere ikke blir rekruttert til undervisningsstillinger fordi en har et rigid forhold til kravet om doktorgrad
Og det er en fordel om de utøver forskning på det feltet de underviser i, og at de er oppdaterte både når det gjelder fagets akademiske utvikling og endrede forventninger i yrkesfeltet.
Grindes kritikk av «kunstig akademisering» er ikke nødvendigvis ubetimelig. Det er nok av eksempler på teoriutvikling som er lite relevant for yrkesutøvelsen, og på at gode yrkesutøvere ikke blir rekruttert til undervisningsstillinger fordi en har et rigid forhold til kravet om doktorgrad.
Men om vi ikke er åpne for at akademisering kan være velbegrunnet, og at det kan skje gjennom å styrke det akademiske grunnlaget for utdannelse og yrkesutøvelse, er vi på ville veier som fører bort fra å sikre god yrkesutøvelse.
Akademisering blir også drevet frem «utenfra». For eksempel er det en stadig mer utbredt oppfatning at lærere og sosialarbeidere har et ansvar for å ta i bruk metoder med dokumentert effekt overfor elever og klienter. For å kunne gjøre slike vurderinger, er det behov for oppdatert metodisk kunnskap – som nye former for evidensbasert kunnskap.
Samtidig er det avgjørende for den enkelte å kunne utvikle et profesjonelt skjønn for når og med hvilke grunner du eventuelt kan fravike dette evidensbaserte utgangspunktet.
Dersom vi ikke skiller mellom velbegrunnet og feilslått akademisering, mister vi mye, og for mye som er ganske avgjørende når mange studenter i yrkesrettede utdannelser skal ut i et omskiftelig yrkesliv der det stilles nye, og til dels økte krav til kunnskapsbaserte beslutninger og godt skjønn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.