Livsmestring på timeplanen
Professor i samfunnsøkonomi Mari Rege skriver i sin fredagskronikk i Dagens Næringsliv 23. oktober om livsmestring i skolen. Her kan man lese at: «Ole Jacob Madsen, professor i psykologi, har fått stor plass til å karikere livsmestringstemaet på de fleste avisflater». Rege bekymrer seg endatil for at flere har omfavnet min påståtte karikering, deriblant DNs egen Eva Grinde (som uttrykker uenighet med meg i sin kommentar på sentrale punkt).
Rege derimot virker mest opptatt av å beskylde meg for ikke å vite hva jeg snakker om. Hun spekulerer i at jeg ikke engang har fått med meg at livsmestring ikke er et eget fag, men et tverrfaglig tema.
Vel, på første side av boken min Livsmestring på timeplanen: Rett medisin for elevene? (Spartacus, 2020) skriver jeg: «Beslutningen om å innføre folkehelse og livsmestring i skolen fra høsten 2020 som et tverrgående tema reiser en rekke spørsmål både av prinsipiell og praktisk art».
Rege hevder videre at jeg bygger «opp om en motsetning som ikke finnes» når jeg bekymrer meg livsmestring vil legge mer ansvar for elevenes psykiske helse over på deres skuldre.
Jo, motsetningen finnes, og den finnes som jeg viser i boken min attpåtil i stressforskningens «bibel» Richard Lazarus og Susan Folkmans Stress, Appraisal and Coping der de beskriver to hovedstrategier for å redusere stress, enten senke kravene i situasjonen eller forsøke å utstyre individet med bedre evner til å mestre stresset. Og det er det siste man har valgt i og med livsmestring, fremfor å gjøre endringer i skolen som ser ut til å stresse mange. I stedet skyver man ansvaret over på elevene.
En del av boken min tar for seg nettopp Ludvigsen-utvalget som Rege satt i, hvis rapport bidro sterkt til at folkehelse og livsmestring ble tatt inn i den norske skolen. Rege har helt rett i at de her viser til en mengde forskning som viser til at skolen kan styrke elevenes sosiale og emosjonelle utvikling. Men det er likevel langt fra opplagt at livsmestring i skolen er svaret.
Hun unnlater eksempelvis å nevne hvordan NOU-en helt utelater siste års svært tankevekkende revisjoner innen selvreguleringsforskning, deriblant om Walter Mischels berømte «Marshmallow-eksperiment», som viser at troen på individuelle treningsprogram tilslører ulikheter i barns oppvekstvilkår, tillitsnivå og sosioøkonomiske bakgrunn.
Dessuten referer utvalget til Ulrich Becks individualiseringstese som om det er en naturlov som norske skoleelever nå må føye seg etter og ta mer ansvar for sine valg, mens Beck også fremholdt at politiske styringsideologier både kan bremse og forsterke individualiseringen. Rege med flere velger dermed sistnevnte.
Rege mener jeg «undervurderer norske skoleledere og lærere» sin kompetanse til å forvalte av livsmestring, og ønsker seg en i motsetning til min påståtte villedning en «konstruktiv kritikk som kan bidra til å avklare og tydeliggjøre hva som er viktig innhold i livsmestringstemaet». Men mon tro om det ikke er Rege med sin ukompliserte fremstilling av livsmestring uten nevneverdige fallgruver som her undervurderer læreres klokskap.
Mitt inntrykk er derimot at mange av aktørene som nå skal forvalte dette emnet i skolen klart ser både mulighetene og utfordringene ved livsmestring. Og derfor også verdien av kritikk.
Utdanningsforbundet arrangerte nylig sågar et helt seminar med utgangspunkt i boken min, som fint fikk frem spenningene i livsmestring. Her ble min boks kritiske ankepunkter mot livsmestring grundig drøftet og tidvis både avvist og omfavnet. Så selv om Rege utvilsomt har vært en sentral aktør i få livsmestring inn i skolen, er det heldigvis andre enn henne som skal konkretisere hva dette skal og ikke skal være.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.