Stadig gjentas myten om at det er innovasjonskraft, oppfinnsomhet og nytenkning som er grunnen til at velferdsprofitører kan hente ut penger av offentlig betalte velferdstjenester. Høyres Heidi Nordby Lunde hevder at prisgapet mellom en dårlig drevet tjeneste og en mer effektiv tjeneste er det som utgjør profitten (innlegg i DN 29. august, «Uønsket velferd»).

Det er en skremmende naiv, og også helt feilaktig påstand.

Seher Aydar
Seher Aydar (Foto: Ihne Pedersen)

Velferdstjenester er arbeidsintensive tjenester der det ikke er så mye å hente på effektivisering uten at det går ut over en av partene, altså brukerne eller de ansatte. De kommersielle viser stor innovasjonskraft og oppfinnsomhet i å hente ut profitt på grep som kompliserte selskapsstrukturer, skyhøye styrehonorarer, internfakturering og handel med tilknyttede selskaper.

Utover dette er det i hovedsak to måter å hente ut profitt når tjenesten ikke skal koste mer enn den offentlige. Det ene er å kutte i tilbudet til brukerne. Det andre er å kutte i vilkårene til de ansatte.

Lunde trekker frem Attendos drift av Paulus sykehjem i Oslo som et eksempel på noen som kunne drive med overskudd fordi de «organiserte seg rett og slett bedre». Sannheten er at de også kuttet i lønn og ga pleierne flere oppgaver, som renhold og arbeid på kjøkkenet. Da Attendo overtok på Paulus, ble det kuttet i kvelds- og nattilleggene, i sykelønnsordningene og i pensjonsrettighetene.

Da Oslo kommune igjen tok over driften av Attendos sykehjem, gikk helsefagarbeiderne opp hele 50.000 kroner i årslønn.

For hvert eksempel velferdsprofitørenes beskyttere trekker frem som eksempler på faglig innovasjon og nyvinning, har vi mange eksempler på både faglig svikt og utnytting av ansatte.

Norlandia, som Lunde trekker frem for å ha utviklet metodikk for å redusere medisinbruk hos eldre, fikk alvorlig kritikk av helsetilsynet i 2019 etter den såkalte «larveskandalen», der en pasient døde etter omfattende svikt i den medisinske oppfølgingen. En frustrert sykepleier hadde lenge varslet om at det sto så dårlig til med sårstellet at mannen hadde fluelarver i såret. Norlandia gjorde ikke noe før mannen var død og journalister hadde begynt å skrive om saken. Flere varsler fulgte saken.

Lunde gjentar også en feilslutning vi har hørt gjentatte ganger – nemlig at Velferdstjenesteutvalget konkluderte med at «superprofitt» ikke finnes. Det utvalget faktisk konkluderte med, var at de ikke kan vite om det tas ut superprofitt, fordi de manglet innsyn og tallgrunnlag.

Velferdstjenesteutvalget pekte på at det er «åpenbart uheldig at det er så vidt ressurskrevende og utfordrende å få oversikt over den reelle økonomien hos private leverandører av velferdstjenester».

Konklusjonen til utvalget var altså ikke at det ikke finnes superprofitt, men at pengeflyten på dette området er så uoversiktlig at det ikke er mulig å anslå hvor mye penger de kommersielle faktisk henter ut av velferden vår.

Les innlegget fra utvalgsleder Kåre Hagen: Å kalle dem profitører er en fornærmelse

Lunde mener det ikke er noen grunn til at man ikke skal kunne tjene penger på velferd når man kan det på andre offentlige anskaffelser. Men det er gode grunner til det.

Det ene er økonomisk: Velferd er noe av det dyreste staten gjør. Da er vi nødt til å ha kontroll over pengeflyten og sikre at alle pengene bevilget, går til befolkningens beste. Det andre er menneskelig: Barnehagebarn, tenåringer i barnevernet og pleietrengende syke er alle sammen sårbare brukere som er prisgitt hjelpen de får. Konsekvensen av beslutningene kan, slik avsløringer har vist, være store. Da kan ikke profitt være målet til den som drifter tjenestene.

Velferden er til for innbyggerne. Ikke for privat profitt.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.