Utenlandske vindselskap eies i så mange ledd at ingen vet hvor pengene blir av, var temaet i NRK-programmet «Debatten» tirsdag kveld.
Vindkonsesjoner varer for øyeblikket i 25 år. Opprydningsforpliktelsen hviler på eier. Rundt år 23 eller 27 vil myndighetene beslutte om konsesjonen likevel skal opprettholdes, i en eller annen form. I forhandlinger lokalt og sentralt vil trolig et flertall av konsesjonene videreføres, i en eller annen form. Nye møller vil gjerne stå der møller har stått. Underlagt nye krav, fra miljø, lokalsamfunn og hovedstaden.
Skal en konsesjon videreføres, vil ny konsesjonshaver få et «subsidium», betalt av forrige konsesjonshaver, for å overta og utsette noe av opprydningsforpliktelsen.
Den nye konsesjonen vil ha stor verdi, og den verdien vil innkasseres av det norske folk. Verdien hentes kanskje gjennom en auksjon: hvem byr mest for å få lov til å bygge, investere og produsere?
Med andre ord: Hvem kan og vil gjøre dette billig og bra?
Andre muligheter finnes: Pengene skal uansett fordeles på lokale og nasjonale skattekrav, grunneiere, tur- og beitelag, og naturfond. Den som får konsesjonen, vil da tjene nesten ingen ting på å selge kraft, men kan betjene sine lån og krav til utbytte – fra pensjonsfond, sparebanker eller lokale bønder, for eksempel. Og skal levere på opprydningsforpliktelsen.
Usikkerhet med hensyn til fremtidige rammebetingelser, for eksempel «grunnrenteskatt», elavgift, nettleie eller krangel, vil ha en dempende effekt på køen av interessenter i konsesjonen og dermed gi det offentlige – lokalt og nasjonalt – mindre penger eller dyrere kraft.
Hvis slik usikkerhet er vanskelig å eliminere, vil et mer direkte offentlig eierskap tvinge seg frem. Det kan være mindre effektivt – dyrere og dårligere kanskje – men ekspropriasjonstrusselen i skatteusikkerheten dempes.
Denne maktstrukturen er i praksis offentlig eierskap, både i utøvelsen av en disposisjonsrett som ligger i konsesjonsmyndigheten, og i innkrevingen av den profitten som skapes av konsesjonsbegrensningen og konkurransen. Strukturen er nokså langt fra nasjonalisering, siden det stort sett kan forankres godt også i et lovverk som beskytter mot ekspropriasjon. Kravet er omtrentlig at ingen har kjøpt store utmarksområder i forventning av kraftutbyggingsmuligheter som så er blitt inndradd av staten uten kompensasjon.
Strukturen er også identisk med hjemfall, bare raskere. For vannkraft ble hjemfall til staten lovbestemt i 1909, og i Høyesterett funnet ikke å være grunnlovsstridig i 1917.
Det følger at etablert vindkraft på denne måten vil tilfalle det norske folk ganske snart: 25 år etter oppstart. Eventuelle nye konsesjoner kan gis slik det norske folk ønsker – inkludert hensyn til miljø, konkurrerende interesser, og rettigheter. Profitten er norsk og blir norsk.
Hvis det norske folk nå er veldig misfornøyd med hvordan etablerte vindparker snurrer, eies, opereres, eller er finansiert, så følger det også at vi må laste oss selv for å ha klønet til noe som skjedde på et skip der vi var kaptein med fullt ansvar, og sto ved roret. Dette kan vi ta i betraktning.
Hvis vi for eksempel er bekymret for at noen tjener for mye på noe vi har sluppet dem inn på – en rev i hønsehuset – så er vi vertskap: Dette er vårt hønsehus. Vi kan selvfølgelig forandre reglene underveis. For eksempel kan vi forandre skatteregimet, og kalle det grunnrenteskatt – en auksjon i forkant inndrar grunnrente nokså kostnadsfritt – elavgift, eiendomsskatt eller naturfond.
I alt dette er det å se fremover og erkjenne vårt ansvar – og våre problemer som eiere – viktigere enn alt annet.
For meg er det veldig vanskelig å forstå at vi skal se fremover med en slags maktesløshet eller ansvarsfraskrivelse i dette. Det er ingen grunn til å anta eller å frykte skjødesløshet eller manglende kontroll i vern av verdier, eller høsting av verdier, i vårt opplyste enevelde. Vi er konfirmert, og vel så det.
Alt som kreves er selvtillit. Selvtillit har vi hatt når vi har solgt fisk til europeere siden 1300 tallet, når vi har invitert utlendinger med kompetanse og kapital til å hjelpe oss og betjene oss i gruvedrift, kraftutbygging, industri og petroleumsvirksomhet. Alt dette har vi vokst med.
Ingenting har vi mistet.
For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret samarbeider med produsenter og brukere i energisektoren gjennom Forskningsrådets prosjekter Ntrans og Hyvalue.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.