I DN 20. februar kritiserer Stein Sjølie (tidligere NUES) mitt utsagn om at det børsnoterte Wilhelm Wilhelmsen Holding (WWH) kan miste markedsverdi hvis familiens kontroll med WWH glipper.
Mitt teorigrunnlag er at WWH har en personlig eier som både har sterke økonomiske incentiver og tilstrekkelig makt til å drive aktiv eierstyring. Mitt empirigrunnlag er data fra mange land og en stor studie vi nå gjør i Norge. Disse viser at bedrifter med konsentrert eierskap utøvd av familier gir adskillig høyere avkastning enn annet konsentrert eierskap. Dette gjelder selvfølgelig ikke for enhver familiekontrollert bedrift, men er en sterk tendens. Jeg påsto da heller ikke at Wilhelm Wilhelmsen Holding med sikkerhet vil miste markedsverdi hvis familiekontrollen glipper.
Et konsentrert familieeierskap som i WWH er sjeldent i børsnoterte selskaper. Det typiske er spredt, upersonlig eierskap, som gir mye makt til ledere med svake eierincentiver. Det er for øvrig slike bedrifter med mange passive eiere NUES-reglene primært er laget for.
Sjølie synes å mene at problemet for Wilhelm Wilhelmsen Holding er at organiseringen av eierskapet innad i familien avviker fra prinsippet om en-aksje-en-stemme. Dette er imidlertid et helt annet faglig spørsmål enn om prinsippet bør følges av børsnoterte bedrifter med tusenvis av eiere uten sosiale bånd, hvor Sjølies sannhetsvitner kommer fra. Det er velkjent for familiebedrifter at jo flere generasjoner og eiere, desto mer krevende er det å holde eierskapet samlet. Det finnes flere løsningsmodeller, inklusive aksjer med stemmeovervekt. Jeg tror hverken Sjølie eller jeg har faglig grunnlag til å rådgi Wilhelmsen-familien her fordi vi ikke vet mer om saken enn andre synsere.
Sjølie avslutter slik: «Det fremkommer av DNs artikkel at skipsrederen er rådsmedlem og bidragsyter til Senter for eierforskning, som professor Bøhren har ledet». Denne insinuasjonen om korrupsjon kunne Sjølie ha spart seg. For det første var det jeg som ba DN opplyse dette, nettopp for å varsle om mulig interessekonflikt. For det andre har Senteret ni andre bidragsytere, inklusive Norges forskningsråd. For det tredje vet jeg såre vel at min verdi som forsker forutsetter faglig uavhengighet av bidragsytere.
Uavhengighet impliserer imidlertid ikke at forskere må unngå mediesaker hvor det er koblinger til de involverte. I så fall ville jo enhver kunne stilne en forsker ved å tilby finansiering. Jeg tror det er bedre at forskere bruker sin faglighet i mediene, lar synsingen ligge, forstår verdien av uavhengighet, og opplyser om mulige interessekonflikter. Da kan forskere også tåle sleivspark av Sjølies type.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.