I april åpnet Oslo Klatresenter sin kjempehall på Skullerud. Cirka 10 millioner kroner i årlige utgifter må dekkes inn, som betyr at senteret trenger et snittbesøk på 200 til 300 kunder hver dag.
– En av dem som driver et av de største sentrene i Stockholm, har fortalt meg at de har et snitt på 600–700 personer innom hver dag. Med tanke på at de har tre–fire sentre på cirka den størrelsen der, så er det mye større enn i Oslo. Og i Tyskland åpnet det 200 nye klatresentre i fjor. Det at klatring er et globalt fenomen, gjør det sikrere enn om det bare hadde vært et norsk fenomen, sier Magnus Midtbø, en av verdens beste konkurranseklatrere og en av eierne i det nye klatresenteret, om satsingen på Oslo Øst.
Ny trend i Norge
Fra starten har klatresenteret satset på «auto belay», eller selvsikringssystemer. Dette har vært populært i utlandet i flere år, men er først den siste tiden blitt en klatretrend i Norge. Det er trykket på alene-klatringen blant kundene som overrasker.
– Jeg hadde en anelse om at det kom til å bli populært, men hadde ikke trodd at det skulle bli så populært. Hvis vi hadde luket bort de kundene som bare kom for å klatre på «auto belay», så hadde vi absolutt hatt færre besøkende en del dager, sier Marthe Stensrud, daglig leder i Oslo Klatresenter.
Systemet med boksene som henger øverst på et utvalg av klatreruter i innendørshallen, var først egentlig utviklet for byggearbeidere. Siden er de blitt konstruert for klatrevegger, noe som gjør at klatrere kan dra til klatresenteret på egen hånd og likevel være sikret med tau i veggen.
– Det vi merker spesielt nå, er pågangen av barnefamilier. Det er på grunn av autobelay. Det trekker en mye større kundemasse, sier Stensrud.
Stensrud sier de er nøye med å følge med på at folk gjør selvsjekk av utstyret og følger sikkerhetsinstruksen når de holder på alene.
Klatreforbundet har utstedt totalt cirka 100.000 brattkort, som er minimumskursing for tradisjonell tauklatring. Antallet øker med 10-15.000 nye brattkort i året.
Nå er det stor pågang også blant folk uten kurs til det som er blitt Norges største klatresenter. Det skjer nettopp fordi selvsikringssystemet gjør at folk kan klatre på egen hånd etter noen minutters instruksjon.
Tester ut systemet
Den tidligere toppsvømmeren Lavrans Solli, som blant annet har en 6.-plass på 50 meter rygg fra VM i 2015, er innom klatresenteret for å klatre og besøke kompisen Magnus Midtbø. Nå forklarer Midtbø hvordan selvsikringssystemet fungerer og kobler tauet fra varselseilet i bunnen av klatreveggen.
– Er det hundre prosent sikkert? spør Solli, som prøver selvsikringssystemet for første gang på en rute merket med vanskelighetsgrad 6.
– Så lenge du husker å klippe deg inn i tauet, sier Midtbø.
På Klatreforbundets liste over innrapporterte hendelser finnes noen episoder med autobelay i Norge, der klatrere har glemt å klippe seg inn før de begynner å klatre. Én episode endte med alvorlig skade.
– Det fungerer slik at det er en vifte som går, og jo fortere den går, jo saktere går autobelayen ned. Det er et genialt konsept, sier Midtbø.
Han forteller at de ulykkene som har vært, har skyldes at folk utrolig nok har glemt å klippe seg inn i tauet.
– Når folk blir for komfortable med ting, så skjer ulykkene. Det er det man sier ellers i klatring også, sier Midtbø, som sier de er oppmerksomme på faren og at instruktører forsøker å følge med på det som skjer.
Solli brukte klatring som variasjon i treningen da han satset på svømming. Nå forsvinner han kjapt oppover de ulike takene i veggen. Han slipper seg ut fra toppen, rundt ti meter over bakken. Rolig blir han senket ned til bakkenivå.
– Du kan kjøre ditt eget tempo og slipper å irritere deg over at sikreren er ubrukelig til å gi ut tau hele tiden, sier Solli.
Overrasket over fare
President i Klatreforbundet Stein Tronstad ser i utgangspunktet på selvsikring eller autobelay som et hendig verktøy. Men Klatreforbundet har også sett faremomenter ved bruken av systemet.
– Det er litt overraskende. Men det viser seg at forbausende mange klatrer på selvsikringssystemet uten å koble seg inn, og det har vært noen ulykker med det. Vi har jobbet litt med det fra klatreforbundets side for å spre bevissthet om at det faktisk kan skje, sier Tronstad.
Han påpeker at selv ikke sikkerhetsordninger der man er nødt til å koble av selvsikringen fra et stort varselseil i bunnen av ruten, og klatreren står med selvsikringen i hånden, har vist seg å være nok ved noen anledninger.
– Klatring er en lek med tyngdekraft, og et og annet uhell vil skje. Skadenivået på innendørs klatrevegger ligger relativt lavt. Men forutsetningen er at man har kontroll med det som skjer på veggen, sier Tronstad.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
