Det forskes utvilsomt på mye sært. Du og jeg kan når som helst sperre øynene opp og rope: Hva? Går mine skattepenger til dette? Er verden blitt gal? Og applausen (klikkene, hjertene, kommentarene) vil sitte løst blant hordene som tross alt i all hovedsak lever sine vanlige liv innenfor forutsigbare rammer, og stort sett mener det samme som naboen.
Slagkraftige og høyrøstede woke-allergikere og samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness og Sløseriombudsmann Are Søberg bidro nylig sterkt til oppmerksomhet rundt forskningsprosjektet «How Norway made the world whiter». Ikke bare går saken viralt. Den går globalt. Hva skjedde?
Jo. I 2022 bevilget Forskningsrådet 12 millioner kroner til forskning på hvordan hvitt pigment i maling og produkter fremmer rasisme. Eller, omtrent sånn ble prosjektet tolket av før nevnte størrelser som Rolness, og Søberg samt Frp-politiker Himanshu Gulati, og etter hvert New York Post og Fox News og flere andre, utenlandske medier.
Men fullt så enkel er ikke virkeligheten. Kunstner og forsker ved Kunsthøyskolen (KHiO), Marthe Johnslien og kunsthistoriker Ingrid Halland ved Universitetet i Bergen forsker på pigmentstoffet titanhvitt. Patentet på den kjemiske forbindelsen titaniumdioksid som ligger til grunn, ble tatt av to norske kjemikere på begynnelsen av 1900-tallet, og fargen ble satt i produksjon i Fredrikstad i 1916.
Ifølge prosjektets hjemmeside førte utviklingen av titanhvitt til en revolusjon i fargeindustrien ved å introdusere et helt hvitt, ikke-giftig, ugjennomsiktig og motstandsdyktig pigment som var svært anvendelig. I løpet av kort tid ble stoffet brukt på de fleste typer overflater, men også i en rekke andre produkter, som mat, papir, sminke og hvit plast. I dag finnes det ifølge forskerne «overalt».
Johnslien og Halland tar i to ulike forskningsprosjekter for seg mange sider av temaet, fra de materielle egenskapene til den noe ukjente, men ikke ubetydelige, norske industrihistorien. Forskerne legger også under lupen hva introduksjonen i markedet av dette effektive hvite pigmentstoffet, kom til å bety for fargevalg, design og estetiske idealer, langt utenfor Norges grenser.
Den omstridte delen av prosjektet er ifølge forskerne en liten del, men en viktig del. Det har de rett i. I en artikkel som analyserer betydningen av «renhet» og «hvithet» i moderne kultur og estetikk 1910–1950 viser forskerne til norsk markedsføringsmateriell der svarte barn dyppes i hvit maling med tittelen «Titan gjør sort til hvit – Bruk Titanhvitt til alslags maling».
Men koblingen trenger ikke være så eksplisitt for å være interessant. Fra 1920 var logoen til Titan Co. en muskuløs mann i bar overkropp og armen hevet stolt i været over ordene Norway Titanwhite Trademark. Estetikken kan gi assosiasjoner til greske guder, men også til ariske helter som skulle pryde nazimateriell noen år senere.
Det gir mening at hvithet og renhet koblet til styrke og makt var et indirekte salgsargument på 1920-tallet. Analyser av hvordan kommersielle interesser kan spille på kulturelle strømninger for å tjene penger, er alltid interessant. Kunnskap om hvordan dette kan ha utspilt seg i historien om det norske titaniumdioksidet er i seg selv verdig et studium. Funnene kan dessuten bli viktige for å forstå lignende, komplekse sammenhenger, den gang som nå.
La det være sagt: Opplyste borgere og selvutnevnte bjeffere skal følge statens pengebruk med krasse blikk. Pressen likeså. Men det blir for dumt når det proklameres at her skal « … damer bruke fem år på å (blant annet) kritisere folks hudfarge» (Søvik på Twitter) eller at forskningsprosjektets tittel kan leses slik «Norge har gjort verden hvitere. Og litt mer rasistisk» (Rolness på Facebook).
Forskerne sier hverken at hvit maling er rasistisk, eller at Norge er et ondt og rasistisk land, så vidt jeg kan skjønne. De kritiserer heller ikke folks hudfarge. Når kritikerne hopper rett over i den andre grøften i sin iver etter å arrestere det de mener kun er moter og trender, blir de selv blinde aktivister. Med et slikt nivå på debatten risikerer vi at verden blir et dummere og flatere sted. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.