Sysselsettingsutvalget skulle foreslå tiltak for å øke sysselsettingen og redusere unødig langvarige stønadsløp. Behovet for utredningen var begrunnet med fallende sysselsetting i Norge, særlig blant menn og unge. Utvalget har gode forslag som for eksempel et eget kvalifiseringsprogram for unge som har kjørt seg fast på veien mot arbeid, samt generelt tettere oppfølging av Nav-brukere.

Utvalget foreslår også endringer i sykepengeordningen: redusert kompensasjon for langtidssykmeldte for å hindre overforbruk og utjevning mot andre medisinske ytelser, og økt betaling av langtidsfravær for arbeidsgivere for at de skal øke forebyggingsinnsatsen. Dette er greit, vi vet at incentiver virker. Sykefraværet vil reduseres om ordningen blir mindre sjenerøs.

Problemet er at utvalget ikke har sannsynliggjort at de foreslåtte innstramningene vil øke sysselsettingen.

Å gjøre arbeidsgiverne mer ansvarlig for sykefravær er ikke en ny tanke. Utvalget har over hundre ganger nevnt Nederland, der arbeidsgiver bærer hele kostnaden av sykefravær. Sykefraværet er svært lavt i Nederland, men utvalget ser ikke ut til å ha fått med seg at også sysselsettingen er svært lav der.

Om vi bare ser på andel av befolkningen som er i en eller annen jobb, ser det ut som Nederland har relativt høy sysselsetting. Men dette er et dårlig mål på sysselsettingen. Om vi skal sammenligne sysselsettingen i ulike land, må vi se på «fulltidsekvivalenter»: Vi må ta hensyn til hvor mye hver enkelt sysselsatt arbeider og regne det om til et sammenlignbart tall.

I den typiske familien i Nederland er mor hjemme med barna, mens far jobber. Når barna blir store, tar mor kanskje en deltidsjobb. Nederland ligger i europatoppen i deltidsarbeid, midlertidige stillinger og ikke-sysselsatte – «full-time equivalent non-employment rate».

Nederland er det siste landet vi bør sammenligne oss med om målet er å oppnå høyere sysselsetting enn vi har i dag.

Utvalget argumenterer for at arbeidsgiver skal dekke en del av langtidsfraværet fordi dette vil gi incentiver for arbeidsgivere til å forebygge langtidsfravær. Men det er også sannsynlig at de får andre incentiver.

Arbeidsgivere vil for eksempel bli mer restriktive på hvem de ansetter. Dette gir redusert sjanse for jobb for dem med redusert arbeidsevne.

Når kostnaden på arbeidskraften øker, vil også terskelen for å ansette nye bli høyere. Økt risiko for kostnader knyttet til aldrende ansatte vil gi incentiver til å bli kvitt ansatte før de får alderstypiske helseproblemer. Dette bidrar til lavere sysselsetting.

En annen ting utvalget har glemt, er at mange ansatte har en sterk ansvarsfølelse for den økonomiske situasjonen på egen arbeidsplass. Særlig gjelder det ansatte i små og mellomstore bedrifter i privat sektor. Disse virksomhetene sysselsetter nesten halvparten av alle ansatte i privat sektor. Ansatte som får helseproblemer, vil kunne velge å gå ut av arbeidslivet for å ikke påføre arbeidsgiver kostnader. De kan ta ut pensjon tidligere, søke om uføretrygd eller forsørge seg av oppsparte midler. Dette bidrar til lavere sysselsetting.

Les også utvalgsleder Steinar Holdens fremstilling av forslagene: Skjev fremstilling av våre forslag

Utvalget virker også å ha klokkertro på gradering av sykemeldinger. I noen tilfeller vil gradert sykemelding være en god løsning, for eksempel når ansatte som har gjennomgått kreftbehandling skal prøve seg tilbake i arbeid. I andre tilfeller vil dette være vanskelig å få til og medføre kostnader for arbeidsgiver.

Sist jeg sjekket statistikken, ble gradert sykemelding mest brukt av folk med høy utdannelse og fleksible jobber. Det er ikke de som har stor risiko for langvarig sykemelding og frafall fra arbeidslivet, så dette virkemiddelet er kanskje ikke helt relevant.

Solveig Osborg Ose
Solveig Osborg Ose

Sykefravær er et komplekst fagfelt som krever tverrfaglig tilnærming. Utvalget baserer seg i stor grad på analyser gjort av økonomer som er opptatt av at sjenerøse trygder svekker incentivene til å ha lønnet arbeid. Men forskningen gir mye mer kunnskap enn det utvalget viser til. Blant annet vet vi at innbyggere i land med sjenerøse velferdsordninger betalt via skatteordninger, har sterkere vilje til å delta i lønnet arbeid enn innbyggere i land med mer begrensede ytelser.

Om målet er høyest mulig sysselsetting og deltagelse i arbeidslivet, vil det logiske være å forsterke ordningene vi har i dag heller enn å bygge dem ned og å overføre kostnader fra fellesskapet til arbeidsgiverne.

Slikt blir det ikke høyere sysselsetting av.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.