Støre-regjeringen opptrer som en «omvendt Robin Hood», lyder det forferdet fra flere norske bistandsorganisasjoner. De reagerer på den nye regjeringens planer om å flytte penger fra utviklingsarbeid i utlandet over til klimafinansiering. Men med noen oppklaringer kan faktisk utsiktene være svært så positiv.
Hele oppmerksomheten mot klimatoppmøtet i Glasgow var rettet mot det man kaller nasjonalt fastsatte bidrag. Disse tiltakene sikter mot å sikre en rettferdig ansvarsfordeling i kampen om å redde kloden, men det som teller, er at de totale globale utslippene går ned.
Hvis norsk klimafinansiering kan oppnå disse utslippskuttene i utviklingsland ved å installere fornybare energikilder der, kan man slå to fluer – bistand og klimatiltak – i en smekk.
Det er lite som er viktigere for økonomisk utvikling enn å ha sikker krafttilgang, selv om det så klart også er viktig å jobbe for god politisk styring og gode samfunn, så bistandsbudsjetter bør bestå.
Bare så det er sagt: Det er langt fra raust å løfte verdens fattigste ut av kraftmangel ved hjelp av olje, som var det flokken av oljelobbyister på klimatoppmøtet tilsynelatende forsøkte å oppnå.
Å bygge infrastruktur for fossilt brennstoff nå vil låse verdens utviklingsland inn i tiltagende, relativ fattigdom, ettersom fornybar energi fortsetter å falle i pris, og mekanismer som EUs CO2-grensetilpasningsmekanisme – «karbontoll» – begynner å slå inn. Slike verktøy skal stanse såkalt karbonlekkasje, men de vil også diskriminere utviklingsland som ikke er i stand til å bære kostnadene ved utslippskutt.
Det ble stilt store krav på klimatoppmøtet om at rike land betaler fattige land for å kvitte seg med skitten energi. Slike tiltak har sine åpenbare begrensninger.
Bruker man derimot statlige midler bredere, så kan de danne grunnlaget for at privat kapital kan gjøre mye av det nødvendige arbeidet. Det er denne vesentlige realiteten hverken politikere eller demonstranter så ut til å ta innover seg.
Statnett ser for seg at Norges energietterspørsel nesten dobles innen 2050. Ifølge anslag kan industrien sluke om lag halvparten av økningen.
Det vil være klokere å plassere mye av den energikrevende produksjonen utenlands og med det gi utviklingsland et sterkt fundament for industriell utvikling.
Norges fremtidige kraftetterspørsel ville da blitt lavere. Det ville blitt mindre press på å få til en mer fordøyelig utvikling av nye, fornybare energikilder – som vindturbiner på norsk jord.
Samtidig burde Norge hente hjem produksjonskapasitet som i dag stort sett befinner seg i Asia – utvilsomt til glede for arbeidstagersiden. De overordnede forsyningskjedene ville blitt kortere og sikrere.
Skattebetalerne ville også ha utsikter til fortjeneste, fra kapitalplasseringer i de fornybare, industrielle prosjektene utenlands. Norske selskaper, som må ta aksjonærene sine i betraktning, ville også sikret seg langsiktig fortjeneste.
Ja, noen norske arbeidsplasser vil forsvinne, men flere kan bli skapt i leverandørindustrien, og nærmere de fleste markedene for høyverdiproduksjon. Tjenestebaserte forretningsmodeller vil kunne få større betydning ettersom sirkulære operasjoner blir mer befestet.
En fornybar-basert utenlandsk investeringsmodell som følger dette offentlig-private partnerskapet vil redusere de globale utslippene, danne et grunnlag for jevn vekst i Norge og bærekraftig utvikling i utlandet, og den vil rette opp i noen av diskrimineringen som regionale karbonprisingsmekanismer ellers kan skape. Dette vil være en mye bedre bruk av Norges offentlige midler enn å forsøke å elektrifisere landets oljeplattformer.
Jeg vokste opp i Sherwoodskogen, så tro meg
Alt dette krever litt fantasi fra statens side. Men aller mest krever det at selskaper etterstreber sosiale mål i tråd med Adam Smiths bok «Moralske følelser» («The Theory of the Moral Sentiments»). Målet må nå være globalt – og oppnås på et vis som fører til langsiktige fordeler for utviklingsland, så vi unngår den minste snev av «klimakolonialisme».
Utfallet kan vise seg å være at bedriftslederne tar på seg stadige mer politiske roller. Det ligger en fare i at forretningsmessige interesser kommer for tett på politiske målsettinger, men i møte med klimaendringene svikter politikere fullstendig både i ideer og handling. Som Barack Obama sier det: «Vi er ikke nærheten av der vi bør være».
Kapital ser stadig mer ut som menneskehetens siste håp.
Jeg vokste opp i Sherwoodskogen, nær Nottingham, bare halvannen kilometer unna det kjente eiketreet Major Oak, så tro meg: Å flytte bistandspenger over i klimafinansiering er høyst trolig i tråd med Robin Hoods ånd – men der både fattige og rike kommer godt ut av det.
Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.