Under Arendalsuka uttalte Oljefondets leder Nicolai Tangen, at det mest alvorlige scenarioet for fondet er en enda mer tilspisset rivalisering mellom USA og Kina, og en medfølgende todeling av verdensøkonomien. Norges Bank anslår at ytterligere polarisering mellom USA og Kina kan redusere Oljefondets verdi med 40 prosent, eller omtrent 6000 milliarder kroner.
Det har nå gått nesten tre uker siden Tangens advarsel om hva som trolig utgjør den største risikoen for Norges økonomiske fremtid. Likevel har knapt noen fulgt opp uttalelsene. Det er sjokkerende lite bekymring å spore over risikoen for å tape nesten halve Oljefondet.
Politikerne vil kanskje skylde på valgkamp, mens andre kanskje tenker at temaet er for overveldende eller abstrakt. Uansett er det på tide å finne ut av hvordan Norge best kan gardere seg mot økende rivalisering i forholdet mellom USA og Kina. To spørsmål er sentrale. For det første, hvilke grep kan Oljefondet ta for å minimere risiko når sikkerhetspolitikk i større grad påvirker markeder? For det andre, bør en like stor andel av statens petroleumsinntekter gå inn i fondet når det sikkerhetspolitiske landskapet endres?
Supermaktsrivaliseringen mellom USA og Kina kan fortsette å være preget av «konfliktfylt sameksistens», hvor landene opprettholder sin omfattende handel, samtidig som både Washington og Beijing fortsetter med sanksjoner, eksportkontroll og andre tiltak for å styrke selvforsyning, opprettholde konkurransefordeler og verne om høyteknologi. Alternativt kan USA og Kina bevege seg mot høyere grad av polarisering og en ny kald krig. Da vil store deler av velstandsøkningen verden har sett som følge av globalisert handel, investeringer, verdikjeder og produksjon kunne reverseres. Oljefondssjefens skrekkscenario kan bli virkelighet.
Rapporten «Fondet i en brytningstid», har gitt Norges Bank nyttige innspill om geopolitisk risiko. Men når risikoen øker bør likevel flere med interesse for fondet bidra i en diskusjon om dets innretning. Er den beste strategien fortsatt at aksjer utgjør 70 prosent av porteføljen? Eller bør fondet øke investeringer i eiendom, rentepapirer eller infrastruktur for fornybar energi? Bør politikere kreve endringer i investeringsmodellen eller hente ut penger før de går tapt som følge av økende rivalisering mellom USA og Kina?
Det kan også diskuteres hvor mye av petroleumsrikdommen som bør plasseres i fondet, og om handlingsregelen bør justeres. Snarere enn å øse penger inn i fondet, kan regjeringen investere flere hundre milliarder i beredskap i Norge – eksempelvis ved å fylle opp Forsvarets ammunisjonslagre og anskaffe annet kritisk militært materiell. Man kunne fylt beredskapslagrene i helsesektoren eller satset tyngre på forsyningsberedskap og matsikkerhet. Norge kunne gitt mer støtte til Ukraina. Risikoen Tangen peker på kan kanskje begrenses ved å ikke plassere fullt så store summer i verdipapirer som er sårbare for vår tids geopolitiske rivalisering.
For det finnes nemlig et enda verre og vel så sannsynlig scenario som det Tangen presenterte i Arendal: krig mellom USA og Kina over Taiwan. Selv om det er umulig å gi eksakte estimater, kan Oljefondet falle langt mer enn 40 prosent dersom det blir krig. Det er også rimelig å anta at en global resesjon vil følge, og gjøre det vanskelig å vinne tilbake det tapte.
En slik konflikt kan oppstå i forbindelse med neste års presidentvalg på Taiwan og i USA. Mer sannsynlig er det at den kommer litt lenger frem i tid – når det militære styrkeforholdet rundt øya har beveget seg enda mer i Kinas favør, slik flere tidligere amerikanske forsvarstopper har advart mot. Xi Jinping har beordret sitt militære til å gjøre seg i stand til å invadere Taiwan innen 2027. Selv om krig neppe er kommunistpartiets foretrukne løsning, er Xi klar på at fastlandet og Taiwan skal gjenforenes – med militærmakt om det kreves.
Skulle det oppstå krig mellom USA og Kina om ti år er det ikke bare penger Norge står i fare for å miste. Et revansjistisk Russland, som har brukt flere år på å gjenreise sitt forsvar, kan starte en ny krig i Europa, samtidig som USA er opptatt i en krig mot Kina i Øst-Asia. Da må Norge og andre europeiske land ta langt større ansvar for å avskrekke – og eventuelt vinne – en krig mot Russland. Som Forsvarskommisjonen fremhevet, vil det ta lang tid og være kostbart å bygge militære kapasiteter og et nytt totalforsvar som kan håndtere en krig med Russland. Skal Norge og allierte lykkes i et slikt marerittscenario må det satses mer på forsvar og mindre på aksjer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.