Tidlig på 1980-tallet, et kunstgalleri i New York. De første romantiske flammene mellom en stri engelskmann og en norsk fristerinne. De tok en kaffe, nokså tett inntil hverandre, og så skilte deres veier.
Min mors eldste venn reiser tilbake til England uten å vite mer enn hva hun heter og jobber med. Men med sommerfugler i magen ringer han rundt i flere desperate uker til den ene avisredaksjonen etter den andre, helt til han endelig hører stemmen hennes igjen.
Og så gifter de seg. De får to sønner. De norske brødrene mine.
Så da jeg flyttet til Oslo i år, var jeg allerede kjent med høydepunktene fra livet i Norge. 25 år med vinterbesøk hos den norske familien min hadde gjort meg fortrolig med både Kvikklunsj og klister. Jeg hadde blitt glad i både hytta og hygge. Jeg visste allerede om bruken og gleden av ullundertøy, og jeg hadde utviklet en svakhet for tjukke strikkegensere. Vaffelstekeferdighetene mine var eksemplariske og stearinlys var min favorittkilde til kos på mørke, kalde kvelder.
Jeg visste allerede om bruken og gleden av ullundertøy, og jeg hadde utviklet en svakhet for tjukke strikkegensere
Hvorfor flyttet jeg hit?
Kall det gjerne en pandemi-fremkalt spontanitet. Eller galskap. Etter et år hvor horisonten var begrenset til de fire veggene i barndomshjemmet mitt, måtte jeg fly.
Jeg landet i en rolig by, og løpende på de stille veiene i morgenfrosten mens tåken rullet inn fra vannflaten og stråler av lys brøt gjennom trærne, fant jeg fred.
Ro. Det har vært det overordnede inntrykket mitt av livet i Norge. Det er lite stress, i hvert fall sammenlignet med andre steder i verden hvor jeg har bodd og jobbet. Nylig hadde jeg hva man i England kaller en medarbeidersamtale, men her var den mer som en dyp samtale med presten. Medarbeidersamtalen ble ikke sett på som en mulighet til å kaste meg ut, men en mulighet til å ta meg godt imot.
Hovedønsket deres var at jeg senket skuldrene litt – ikke enkelt for en mann som gikk på skole i dress og slips, og som er vant til at arbeidsplassen er en kamp for å overleve.
Omsorg. Da jeg begynte i den nye jobben min, bar jeg vekten av verden på skuldrene mine. Hjertet mitt var ikke akkurat det lykkeligste. Helsen langt fra den beste. Jeg mistet store hårtuster på grunn av stress. Da jeg fortalte arbeidsgiverne mine om hva som hadde skjedd, gråt de sammen med meg. Jeg tviler på at jeg hadde møtt så mye omsorg i noen av de multinasjonale bedriftene eller avisene jeg har jobbet for tidligere.
Tillit. Så mye tillit. Jobb hardt og godt, men du er ikke limt fast til pulten din. Ingen henger over deg eller loggfører timene dine. Og den fæle konkurransedriften i den anglosaksiske verden, hvor det å vise ambisjoner og forpliktelse betyr at man er den første til å komme på kontoret og den siste til å dra, hører ingensteds hjemme.
Fritid, vennskap og familier har en sjanse. Jeg har børstet støvet av saksofonen min og er innstilt på å kle meg i en gyselig hvit blazer mot å få gleden av å spille i et storband. I halvlyset av vinterhelgen maler jeg blå- og lillafargene til fjorden og himmelen. Jeg er mer sosial nå enn jeg har vært siden jeg ble ferdig på universitet for over ti år siden.
Det var ikke før mitt første julebord at jeg ble overbevist om at å spise ute i Norge kan være en imponerende opplevelse. Wow, dere betaler virkelig feite summer for ofte skuffende retter. Kanskje det er grunnen til at nytelse så ofte uttrykkes i fortid her, som jeg stusser over. «Det var godt», sier man, selv om man fortsatt har mye igjen å spise. Og matvarer? Jeg er desperat etter noe som smaker. Gi meg en gulrot som smaker noe. Vær så snill!
Finnes det noen modige sjeler der ute? Alle sier at tyskere er det mest forsiktige folkeslaget i verden, men det stemmer ikke helt. De kan ta en sjanse, med et rampete lite smil om munnen. Jeg ser ikke mye av dette i Norge. Hadde det ikke vært gøy å slå seg litt løs og godta at ting kan gå ad undas? Hva er det verste som kan skje?
Dere trenger det, Norge. Som sjefen min sier, er Norges moderne økonomi bare 40 år gammel. Dette er et land av råmaterialer som trenger å bli et land av tjenester og vareproduksjon hvis det skal fortsette å være lønnsomt.
En del av aversjonen mot risiko stammer nok fra at det norske samfunnet er ganske lite. Alle synes å kjenne alle, eller i det minste via en venn eller slektning. Taper man ansikt, har man ikke noe sted å gjemme seg. Hvis du tråkker noen på tærne, kan det bli dårlig stemning i lang tid. Dette forklarer også, kanskje, preferansen for konsensus og tendensen til å unngå konflikt.
For meg, i høy grad en selvhevdende brite, har dette vært en tilvenning.
Dere kjenner sikkert, og tuller med, «den norske armen» som strekker seg over middagsbordet for å få tak i maten. Her om dagen kjøpte en kollega meg en salat, som han ga til meg sammen med bestikk. «Siden du er britisk, vil du sikkert ha både gaffel og kniv», sa han. Mens jeg dro frem servietten min og ba bordbønn, måtte jeg le litt.
Men den samme norske armen har omfavnet meg i mye av 2021. Så god jul til dere alle. Måtte den ende med noe så enkelt og tilsynelatende så symbolsk for Norge: et kyss. Rolig. Omsorgsfullt. Tillitsfullt.
Jeg er desperat etter noe som smaker. Gi meg en gulrot som smaker noe. Vær så snill!
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.