Når den nye regjeringen nå foreslår å øke formuesskatten litt, lar ikke reaksjonene vente på seg. Simone Møkster i Family Business Norway skriver i DN 9. november at følgen blir at «private, norske eiere får mindre penger å investere i vekst, utvikling og nye arbeidsplasser» og at «formuesskatten er en gave til utenlandske investorer».

Øyvind Thomassen
Øyvind Thomassen

Disse argumentene er velkjente. Det hevdes at formuesskatten tømmer selskaper for investeringsmidler, og at et gitt prosjekt er mer lønnsomt for en utenlandsk investor enn for en norsk investor som må betale formuesskatt.

Det første poenget er riktig, i den forstand at når eieren betaler mer skatt, har hun mindre å investere for. Imidlertid er det fortsatt i eierens interesse å gjennomføre alle lønnsomme prosjekter, selv om hun må dele avkastningen med eksterne investorer.

Det andre poenget er feil. Formuesskatt må betales av en investors formue enten hun investerer i det ene eller andre prosjektet. Hun vil derfor alltid velge å investere i prosjektet med høyest avkastning, gitt risiko, og har nøyaktig samme betalingsvilje som investorer som ikke betaler formuesskatt.

Følgen av formuesskatt er dermed ganske enkelt at de som betaler den, har mindre penger å investere for enn de ellers ville hatt. Men det samme gjelder all annen skatt, som for eksempel på lønnsinntekt.

Det er ingenting som tyder på at det er mangel på norsk kapital. Og selv om vi skulle være redde for at nordmenn ikke har nok penger å investere for, er ikke det et argument for å bruke skattesystemet til å sørge for at nettopp de rikeste skal sitte igjen med mer penger.

Anta at Salmar har et prosjekt som innebærer å bygge oppdrettsanlegg til havs. En investering på én milliard kroner er forventet å gi en avkastning på hundre millioner, eller ti prosent. Salmar kan i utgangspunktet finansiere prosjektet med egne midler.

Men for å betale formuesskatt, må hovedeier Gustav Witzøe ta penger ut av Salmar, slik at selskapet ikke har tilstrekkelig i rede penger til å finansiere hele prosjektet. Betyr dette at det ikke vil gjennomføres?

Hvis Salmar har overbevisende utsikter til å tjene stort på oppdrettsanlegg til havs, så vil det finnes ekstern finansiering. Witzøe selv vil også tjene på å gjennomføre prosjektet med ekstern finansiering, heller enn å skrinlegge det.

Riktignok vil Gustav Witzøe tjene mindre enn hvis han kunne fullfinansiere prosjektet med Salmars egne midler, men det er et problem for ham, ikke for norsk økonomi.

Riktignok vil Gustav Witzøe tjene mindre enn hvis han kunne fullfinansiere prosjektet med Salmars egne midler, men det er et problem for ham, ikke for norsk økonomi

Alt – blant annet lave renter – tyder på at det er knapphet på lønnsomme prosjekter, ikke på kapital til å finansiere dem med. Witzøes egen suksess i å bygge opp en enorm formue etter å ha begynt med to tomme hender, tyder nettopp på at det er entreprenøren, ikke pengene, som først og fremst skaper verdier.

Som Jørgen Kjærnes nylig uttalte i DN om oppkjøpsbransjen: «Det kan komme argumenter om at markedet for oppkjøp og «venture capital» har for lite penger, og det er feil. Denne verdenen svømmer over av penger.»

Riktignok finnes det tilfeller der asymmetrisk informasjon, spesiell kompetanse eller ikke-økonomisk motivasjon gjør at et investeringsprosjekt har større verdi for selskapets eier enn for en ekstern investor.

Men slike komplikasjoner gjelder i hovedsak for små virksomheter. Dette er et argument for en formuesskatt med et høyt bunnfradrag, ikke mot formuesskatt på store formuer. For jo større selskapet er, desto bedre er kapitalmarkeder og bankvesen i stand til å hanskes med slike utfordringer.

Anta at Salmar vil finansiere investeringen i oppdrett til havs ved å selge en eierandel i prosjektet på 50 prosent. Eierandelen vil kunne selges for 550 millioner kroner når prosjektet er ferdig neste år. Hvor mye er en investor villig til å betale for et slikt verdipapir?

Svaret er: Det samme som for en annen eiendel som også vil være verdt 550 millioner neste år.

Anta at investorens beste alternativ er å få fem prosent avkastning på en investering med lik risikoprofil som verdipapiret fra Salmar. Siden fem prosent avkastning på 524 millioner gir 550 millioner etter ett år, er investoren villig til å betale 524 millioner i kontanter for Salmars verdipapir i dag.

Men hva hvis investoren må betale for eksempel to prosent formuesskatt. Hvis hun velger å investere de 524 millionene i alternativet, har hun 550 millioner neste år, og må betale 11 millioner kroner i formuesskatt. Til slutt sitter hun altså igjen med 539 millioner.

Hvis hun derimot kjøper verdipapiret fra Salmar, sitter hun også igjen med 539 millioner etter skatt neste år. Derfor er verdipapiret fra Salmar fortsatt verdt det samme som alternativet, altså 524 millioner.

Konklusjonen er at formuesskatten ikke har noen betydning for en investors vilje til å finansiere Salmars nye prosjekt.

En norsk investor som betaler formuesskatt, har samme betalingsvilje som utlendinger som ikke gjør det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.