DN mener: Politikere kan fortsatt sjangle hjem

Ødelegger vår illusjon om feilfrie politikere for den neste generasjonen politikere?

Dette spørsmålet stilte NRKs Nyhetsmorgen seg torsdag morgen. De snakket med FpU-leder Simen Velle, som fortalte at han aldri tar «den siste ølen på byen» eller drar på nattklubb lenger. Han mener det skal godt gjøres å finne kvalifiserte statsråder om noen år, dersom man stiller samme høye krav til vandel som i dag.

Etter avsløringer om pendlerboliger, aksjeposter, habilitetsrot og juks i masteroppgaver, har mange trukket anstendigheten til norske politikere i tvil. Denne debatten møtes alltid med en slags motdebatt om hvorvidt vi stiller høyere krav til politikerne enn til folk flest. Er det bare plettfrie regelryttere som kan bli folkevalgt til slutt, og ikke helt vanlige folk som kanskje har vært litt slurvete i en skoleoppgave eller snøvlete på byen?

Bekymringen synes imidlertid å falle på sin egen urimelighet. Stortinget er fullt av folk som beviselig har tatt seg både en og ørten øl for mye før. Rødts Mimir Kristjansson synes særlig å ha påtatt seg oppgaven med å utvide mulighetsrommet for generasjonene som kommer etter, med stor suksess. Å glemme å kjøpe billett på bussen, kline med en ansatt på sommerfest eller praktisere alternative samlivsformer har heller ikke stått i veien for ministerkarrierer.

Generelt virker det som om Simen Velle kan unne seg en øl dersom han har lyst til det, uten å frykte for sin politiske fremtid. Det han derimot ikke kan, er å oppføre seg elendig, bryte loven eller utnytte skattebetalernes tillit. Og det er de aller fleste enige om at bare skulle mangle.

Det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet til å slå ned på politikernes regelbrudd. De fleste velgere kjenner seg faktisk ikke igjen i å lyve om hvor de bor for å få støtte til pendlerbolig. De fleste har ikke plagiat i masteroppgaven, og de har ikke aksjer i bedrifter de samtidig setter rammebetingelser for. Og dersom de har det, så er det like galt som når politikerne har det, og ikke noe vi nødvendigvis bør bli flinkere til å se gjennom fingrene med.

At politikere ikke lenger kan ligge med folk de er sjefen til, klå på damer eller harselere med andres etnisitet og legning, er ikke et tegn på at politikken er blitt mer ekskluderende. Det er tvert imot en inkluderende utvikling, som åpner for talentgrupper som tidligere hverken hadde lyst eller ble invitert til å få politisk makt.

Dersom noen fortsatt er bekymret for at folk ikke orker å engasjere seg i politikken, kan de se til Trøndelag. Der har en lokallagsleder trosset utallige varsler og egenhendig innsnevret det kvinnelige rekrutteringsgrunnlaget, uten å justere sin egen besøkelsestid av den grunn. Slikt tyder på at vi stadig har litt å gå på hva gjelder politiske levekår.