– Lederkarrieren din startet i pizzabransjen som restaurantsjef da du var i begynnelsen av tyveårene. Hva har Peppes Pizza betydd for deg?

– Peppes var og er viktig for mange unge mennesker, fordi man gjerne begynner å jobbe der i en fase hvor man er helt fersk i arbeidslivet og hvor mange spennende valg tas. Jeg kom tidlig inn i et lederkurssystem hvor jeg utviklet meg raskt. I en alder av 24 hadde jeg allerede nådd seniornivå hvor et av temaene var: Hva gjør du som leder når du etter mange år er lei av jobben? Da skjønte jeg at jeg kanskje hadde rykket litt vel fort frem.

– Hva var det viktigste du lærte?

– Å jekke meg ned og se meg selv utenifra. Jeg var ganske røff i kantene da jeg startet i Peppes, og ikke bare fikk jeg min første lederutdannelse, men også en sosial dannelse.

– «Røff i kantene»?

– Ja. Jeg ble nok oppfattet som busete, arrogant og litt for selvsikker. I en alder av noen og tyve var jeg med å åpne min andre restaurant og følte meg helt på toppen av verden. Etter jeg hadde holdt en litt vel voldsom tale på åpningsfesten, ble jeg tatt til side og bedt om å dempe meg litt. Som leder hadde jeg litt for liten forståelse for hvor mye plass jeg tok og hvilken rolle jeg burde tatt blant folk.

– Hvordan taklet du kritikken?

– Jeg ble kjempesur og lei meg! Jeg som var så flink, også sa de sånn til meg?! Men jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg at den type tilbakemelding er veldig viktig. Det er viktig for en leder å ha noen sosiale antenner og forstå sin egen plass og rolle. Jeg snakket faktisk litt med bestemoren min om det der senest i dag; hvordan alle i dag er dus med toppsjefen fra dag én. Det er ikke sikkert at helt flat organisasjonskultur alltid bare er av det gode.

– Bestemoren din, ja, hun har vært viktig for deg?

– Ja, hun er et stort forbilde. Mine foreldre var veldig unge da de fikk meg og jeg klarte meg tidlig mye på egen hånd. Bestemor, som var ferdig med å oppdra egne barn, fikk meg på tampen i tillegg til at hun jobbet hardt. Hun lærte meg at det ikke er noe som heter at man ikke gidder. Og det lærer hun faktisk til mine egne unger også som oldemor. Hun er både omsorgsfull og beinhard. Det er en fin kombinasjon.

– Som leder, og?

– Ja, og der skulle jeg ønske jeg kanskje hadde mer av hennes omsorgsevner: Empati og evnen til å se alle mennesker rundt meg.

Er du ikke en empatisk leder?

– Jo, det er jeg selvfølgelig også. Men å se og ta vare på den enkelte ansatte var faktisk en stor utfordring for meg i fjor, da Nord tapte mye penger og måtte nedskalere. Etter vi tok over Waynes Coffee, hadde jeg plutselig fått mange ansatte jeg ikke kjente, så fikk vi det ikke til og måtte legge ned ni steder. Da ble det mye stridsledelse og lite tid til å være den tilstedeværende lederen.

– Når huset raser er det vel greit å redde stumpene først?

– Ja. Enig i det. Men når man setter seg hårete mål, er det fordi man virkelig tror det skal gå, og så blir man selv overrasket. Nå kommer folk til meg og sier at alle gründere feiler, og det er god læring, og nå kan jeg holde foredrag om det å feile. Men det er liksom ikke det jeg vil.

– Har nedturen endret deg som leder?

– Det har fått meg til å innse at oppkjøp, og det å mikse to arbeidskulturer, tar tid. Nå øver jeg meg mest på å sitte stille i båten. Det må en leder også være god til.

– Er det utfordrende å ikke gjøre noe når man er leder?

– Ja, jeg synes det. Jeg har hatt jobb, vært ryddegutt og startet mange små bedrifter siden jeg var 15 år. For meg er det veldig vanskelig å være lederen som stabiliserer, når jeg ser muligheter for nye prosjekter. Foreløpig går det likevel bra, og det funker. Vi er på vei opp igjen.

– Du har hatt en litt røff oppvekst på østkanten og vært ute mange vinternetter, hvordan er du da som sjef når litt bortskjemte vestkantungdommer skal jobbe for deg?

– Jeg er tykkhudet. Men jeg tror ikke du kommer langt som leder hvis du skal la din egen personlige bakgrunn og oppvekst styre måten du oppfatter alle andre på. Jeg synes det er vanskelig å akseptere at folk ikke orker å jobbe fordi katten deres er blitt borte og sånne ting. Men jeg prøver virkelig å se alle ut ifra deres perspektiv. Mange av de vi ansetter er unge, har lite arbeidserfaring og er vant til veldig trygge rammer, og det betyr at vi som ledere må justere oss for å få frem det beste i dem.

– Men du gir også pøbler en sjanse, gjennom Pøbelprosjektet og får skoleleie ungdom ut i jobb?

– Ja. Og da ser jeg noe av det jeg selv opplevde da jeg begynte å jobbe som 15-åring: Å være på jobb er for det meste fint, og ofte bedre enn andre ting livet så langt har servert. Mange av «pøblene» står rett opp og ned på jobb i 7,5 timer uten å tenke på om det er slitsomt eller ikke. Andre, uten like mye arbeidserfaring, eller som er veldig skoleflinke, har kanskje lettere for å si: Hva? Skal jeg gjøre dét også?»

– Hva er din fremste styrke som leder?

– At jeg aldri tenker at det er slitsomt å jobbe. For det har jeg aldri opplevd at det er. Jeg vet hvor viktig det er at andre kan stole på deg og at man er til stede.(Vilkår)

Meretes utvalgte: Amerikas beste Zinfandel
En delikat zinfandel høres ut som en av vinverdenes største motsigelser. Men den finnes, tro meg. Og den er ypperlig til grillmaten.
01:13 Min
Publisert: