Den 8. august 1992 leverte jeg gjennom denne spalten en privat OL-søknad. Det var en søknad om å få slippe. Det hadde vært OL i Barcelona og reporterne hadde overgått hverandre med hysteriske utbrudd etter norske triumfer i bryting og europajolle. Det var faktisk en stigning fra utblåsningene fire år tidligere, da avisene slo fast at «Norge viste verden villsvinveien», etter at Tor Heiestad tok gull ved å skyte på en bevegelig papplate med bilde av dyret.

Min motvilje skyldtes delvis IOC, som ikke var det spor mer sjarmerende da den gamle Franco-kompisen Juan Antonio Samaranch styrte butikken. Det viktigste var likevel erkjennelsen av at dette ville ikke nordmenn ha godt av. Det kommende Vinter-OL ville bli en orgie i nasjonal hybris og selvgodhet. Så jeg søkte om permisjon, for å tilbringe ukene i februar 1994 så langt vekk på kloden fra Lillehammer det gikk an å komme.

Mandag morgen lå en lapp på pulten min, signert sjefredaktør Kåre Valebrokk, der det sto «Innvilget».

Vinterukene 94 nøt jeg solen sammen med kone og barn i en bambushytte på Boracay i Filippinene, en fredfull knøttliten øy med verdens påstått hviteste strand, uten kai, uten biler, uten hoteller, uten kjøleskap – og definitivt uten TV-overføringer fra bob og storslalåm.

Hybris-teorien viste seg sørgelig korrekt. Få måneder senere stemte Norge nei til EU.

22 år senere sier et flertall nordmenn og Høyres stortingsgruppe nei til et nytt OL. Men jeg føler meg usikker på motivene, etter en debatt de hissigste debattantene umulig kan ha trodd på sine egne luftige argumenter. Som studie i norskhet har det til gjengjeld vært opplysende. Vi er oss selv like.

Vår lutherske og pietistiske bagasje er stadig tung, selv om vi har sluttet å tro på Gud. Dette er stort sett en flott legning. Analysen om at «det var DNV (gjennom sin punktering av billig-OL forslaget), ikke IOC, som veltet OL», er trolig korrekt.

Nedsiden er at enhver nordmann som argumenterer for å holde en fest, særlig en dyr fest, uten annet formål enn at det er gøy – hun er dømt til å tape enhver debatt. Det finnes alltid en ny sykehjemsplass å bygge, også i landet i verden hvor det ifølge en fersk undersøkelse er best å bli gammel. Onsdag forklarte Fremskrittspartiets OL-politiske talsmann at Norge godt kan arrangere vinterleker «når alle andre problemer er løst». Det må bli dagen alle nordmenn har fire felts motorvei frem til døren. Uten bompenger.

Det handlet selvsagt også om sentrum og periferi. Nord-Norge var entusiastisk for et OL i Tromsø og massivt mot et OL i Oslo. Holdningene ble med lav troverdighet forsøkt pakket inn i prinsipielle argumenter. Til tider fremsto det som en styrt kampanje for å gjenopplive myten om nordlendinger som nasjonens sutrere. Avisen Nordlys feiret torsdag vedtaket med en tittel journalistene i mediehuset i Tromsø nok hadde funnet på helt selv: «Seier’n er vår». Schadenfreude ist die schönste Freude, denn sie kommt von Herzen.

Og så var det vårt nevrotiske forhold til omverdenen. Nordmenn kan godt la seg bli styrt fra Brussel, så lenge vi pakker det inn i en kinkig ordning, som befrir våre politikere fra innflytelse, og dermed også fra ansvar. Idretten er ikke unntatt. Nordmenn har slåss mot V-stil i hoppbakken og skøyting i sporet. Skiforbundet kjempet lenge mot at det i det hele tatt skulle arrangeres olympiske vinterleker.

Dette toppes av en ufor­døye­lig dose norsk dobbeltmoral.

VGs lekkert timede utbrett av IOC-toppenes tåpelige krav om mat, champagne, Samsung-telefoner og egne innganger på Gardermoen bidro trolig til å snu de avgjørende delegatene i Høyres stortingsgruppe.

Det interessante er at Norge ganske enkelt kan få gjort slutt på tullet. Alene, som mestvinnende vinter-OL nasjon gjennom tidene (eventuelt sammen med normalt likesinnede nasjoner, som Sverige og Nederland), er det bare å si at vi deltar ikke i noen vinterleker før dere strammer dere opp. Kraftig.

Men det kommer ikke til å skje.

Vi vil fortsette å forakte eventbyrået, men stadig sikle etter å være med på moroa, så lenge det er noen andre, gjerne et absolutt usmakelig diktatur, som betaler regningen.

Det får så være.

Idylliske Boracay har i mellomtiden fått 18 hulls golfbane, og eiendomsbaronen Andrew Tan er i gang med en tre milliarder kroners utbygging av fire hoteller, med plaza og underholdningssenter.

En ny utflukt i 2022 ville aldri blitt det samme.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Flere populære saker på DN.no:

Christian Ringnes til ungde studenter: - For eiendom er de beste tidene bak oss. Jeg rakk det. Stakkars dere.

Mengleren mente 2-romsen var "helt ok, ikke mer": 107 på visning. 16 budgivere. 550.000 over takst

Dette er polets beste rødvinkjøp: Weinert leverer varene igjen