Amerikansk musikkindustri har endret seg temmelig radikalt på de tre korte årene siden Taylor Swift utga det glimrende popalbumet «1989». Der tok hun det siste steget ut av country-businessen og inn i moderne pop, med en rekke svært gode låter. Hun var i seg selv en stor maktfaktor i bransjen, men har flexet musklene ytterligere siden.
Spillereglene har imidlertid endret seg, og amerikanerne har omsider omfavnet strømming. Men om du iler til din nærmeste strømmetjeneste vil du antagelig møte tørre kar og oppdage at Swifts nye album «Reputation» ikke er der. Hennes krig mot Spotify for noen år siden var modig og godt markedsført, men de kom senere til en avtale. Nå stiller det seg igjen annerledes.
Den første singelen fra det nye albumet, meme-aktige «Look What You Made Me Do» var en enorm suksess, men de påfølgende singlene har vært langt vanskeligere å få inn i ørene. Hun er heller ikke blitt prioritert på spillelister. Ingen vet helt hva som skjer de nærmeste dagene, den norske avdelingen av hennes distributør Universal hadde ikke musikken før langt ut på formiddagen fredag, og henviste til Itunes, denne en gang så viktige og elskede tjenesten, som jeg i likhet med de fleste vel oftest oppsøker når det er noen gigantiske artister med spesialkontrakt som lanserer musikken sin eksklusivt der først.
Swift skjønner markedets lover og ønsker ikke å tape ansikt, og gjør (en siste?) kraftanstrengelse for å se om hun kan gjøre et rekordstort førsteukesalg utenom de nye store aktørene, basert på betalte digitale komplette nedlastinger, og salg av fysiske cd-plater. Platen kommer også i forseggjorte versjoner forkledd som motemagasiner.
Man skal ha markante ben i nesen for å ville gjøre slikt i våre dager, men markante neseben er nettopp kjennetegn ved Swift. Det hemmer dessverre også opplevelsen av musikken hennes, den forsvinner på sett og vis i mylderet av medie- og markedsstrategier. I flettverket av meta-pop og henvisninger til hennes karriere, fiender, Kanye West og tidligere forhold forsvinner rett og slett poplåten, og den rene gleden man selvfølgelig fortsatt bør kunne føle av å lytte til pophits.
Nå har business og strategier stått bak de fleste innovasjoner i popens historie, men man har likevel klart å selge en illusjon av noe annet. Hennes trofaste fans «swifties» elsker henne nok fortsatt inderlig, men sett på litt avstand er det lite å virkelig elske ved henne. Artisten oppleves lukket, selvopptatt, lite raus.
Hun samarbeider med Max Martin og Shellback på de fleste låtene. Tilnærmingen mot hiphop og R & B, de mest strømmevennlige sjangrene, er merkbar, uten at det er spesielt vellykket. Hun er i sin rett til å forsøke, men det låter lite troverdig. I den helt ok låten « End Game» gir hun plass til både rapperen Future og gnomen Ed Sheeran, og hun blir svevende litt mellom disse motpolene platen gjennom.
De mer konvensjonelle låtene hun har laget med Jack Antonoff er langt mer avslappet og gir mer rom for harmonisk dybde, slik som nydelige «Dress» der hun er mer på giversiden, og det meget rolige sistesporet «New Year’s Day». Andre høydepunkt er Prince-rockballadeaktige «So It Goes», den lett duvende «Delicate» og fyldig, oppdatert nostalgi i «Getaway Car».
Platen er på voksne 15 låter, men man får ikke følelsen av en helhetlig lytteopplevelse, fordi hun ikke har noe viktig eller virkelig underholdende å fortelle.(Vilkår)
