I dag fatter Oslo bystyre vedtak om å sende Munch-museet i Oslo ut på en ny politisk ørkenvandring. Flertallet, venstresiden pluss Frp, er ikke enige om hva de vil ha, men vet at de ikke vil ha Lambda-bygget i Bjørvika. Vi aner ikke når, hvor og om hovedstaden vil gi nye lokaler til den verdenskunsten byen i sin tid fikk testamentert. Det som er sikkert er at vi har brent av minst 100 millioner kroner så langt, og det kan bli enda mye dyrere hvis museet blir nødt til å foreta midlertidige oppgraderinger mens politikerne kaver videre.
Det er enkelt å utpeke skurkene i denne farsen.
For et par år siden var det et klart flertall i Oslo bystyre for Lambda-prosjektet. Så snudde først SV, deretter Fremskrittspartiet.
Begge deler var på sitt vis logisk. Oslo er en politisk delt by, og for SV handler det om å beholde en sentral kulturinstitusjon i «sin» del av byen. Dette teller tyngre for partiet enn at Munch-museet vil få langt flere besøkende hvis det plasseres sentralt. Det veier tyngre enn at Tøyens befolkning, universitetet og resten av byens befolkning – spesielt skoleelever – nå ikke får det naturhistoriske senteret de hadde fortjent. I USA ville de vel kalt det klassekrig.
Også Frps snuoperasjon har en politisk logikk. Partiet har aldri likt å bruke offentlige penger på finkultur, og må det, vil partiet ha det billigst mulig. Hadde partiet hatt makt i mellomkrigstiden, ville Oslo selvsagt aldri hatt noen Vigelandspark, den ble ufyselig dyr. I dag ville Norge neppe hatt symfoniorkestre og selvsagt ikke operaen som Carl I. Hagen kjempet mot. Teatrene ville spilt Andrew Lloyd Webber og ikke mye annet, mens bokhandlerne sikkert ville hatt stabler med Sandemo, men neppe Sandemose.
Dagens populistpris går likevel til Libe Rieber-Mohn, leder i Oslo Arbeiderparti. Etter at landets museumsdirektører i ganske samlet flokk har lagt seg på knærne og bedt henne om å redde Lambda, mener Rieber-Mohn konflikten går mellom «folket og eliten». Hun er møkk lei gnålet fra forståsegpåerne.
Hun har rett, på sitt vis. Hadde juryen valgt et annet vinnerutkast enn Lambda for Munch-museet i Bjørvika, ville det sannsynligvis blitt banket gjennom. Den folkelige motstanden mot det «stygge bygget» har fristet Carl I. Hagen til nok et sprell. Venstresiden gikk på limpinnen.
I politisk debatt bør man forholde seg til argumenter, ikke personer, men når politikere maner til kamp mot eliten spiller det faktisk en rolle hvem det er som snakker.
Libe Rieber-Mohn tilhører:
a) Norges mest eksklusive økonomiske elite, med en familieinntekt som plasserer henne i den ene prosenten av befolkningen som Wall Street-okkupantene misliker så sterkt.
b) Norges mest eksklusive politiske elite, blant annet som leder for landets største parti i landets største by.
Det er til gjengjeld meget mulig hun ikke har peiling på kultur, men det er stramt å skryte på seg dette som en dyd. Det virker så pussig.
Arbeiderpartiet går normalt inn for å føre kulturpolitikk hvor man streber etter kvalitet og kompetanse. Museumsdirektørene Rieber-Mohn håner, er ansatt etter kvalifikasjoner. Orkestre ansetter sine musikere etter prøvespill. Arkitektkonkurranser blir ikke avgjort ved nettavstemninger.
Men i dag vil altså Oslo danse etter Carl I. Hagens pipe og vedta med knapt flertall å utrede en plassering på Nasjonalgalleriet, som etter alle solemerker er bortkastede penger. Hagen oppnår hovedhensikten: Å trenere hele prosjektet.
Mens millionene ruller, er dermed drømmen om et verdig Munch-museum like fjern. Vi andre kan ikke gjøre annet enn å legge oss på minnet hvem som har det politiske ansvaret for akkurat dette kapittelet i denne sørgelige sagaen.
Les også:
Bråstopp for Frp
<b>Munch-museet forblir trolig på Tøyen</b>
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.