Mer og bedre ledelse må til hvis Universitetet i Oslo (UiO) skal bli et fremragende universitet, konkluderte et knippe dresskledde McKinsey-konsulenter på førstesiden i DN i forrige uke. Det måtte bli bråk. «Primitivt fra McKinsey», freste en professor. «Det har gått prestisje i ledelse. Før skrek vi til hverandre i korridorene og ble ferdig med det», mimret en annen. «Ledelse er irrelevant for fremragende forskning», slo en tredje fast.

Uttalelsene fra universitetets fremste fagfolk er oppsiktsvekkende bombastiske. Er ikke akademia nyansenes og forbeholdenes høyborg? Noe av forkl#229en bak innstillingen ligger i det kjente fenomen at ingen gir fra seg makt og privilegier frivillig. Historisk er det nemlig noe ganske nytt for en professor å ha en sjef overhodet.

Frem til 1970-tallet rådet «professorveldet». Fagområder ble i praksis utviklet og bygd opp rundt den enkelte professor, og med embedet fulgte ikke sjelden en livslang lederposisjon ved eget institutt, eller en avdeling. Det var ikke noen motsetning mellom leder og ekspert: Professoren var automatisk også sjef, en ordning han antagelig syntes var ganske grei. Det var dekanene ved fakultetene, alle professorer, som utgjorde universitetets øverste ledelse: Kollegiet. De valgte en rektor, som rapporterte til dem. Professorene var allmektige i sine fagriker, og sammen eide de institusjonen.

Noe av mentaliteten fra velmaktsdagene er høyst levende. Den kan også forstås i lys av den humboldtske universitetsmodellen. Prinsippene i denne har vært toneangivende i Europa siden tidlig på 1800-tallet: Forskning og forskere skal være frie og uavhengige. Undervisningen skal være forskningsbasert, og studier skal bygge på humanistiske dannelsesidealer. Men gradvis, og særlig de tre siste tiårene, har det vokst frem et konkurrerende syn som kan kalles den instrumentelle universitetsmodellen. Her kreves resultater. Organisasjonsprinsipper fra næringslivet kombinert med økende krav fra bevilgende myndigheter har spist seg inn på det ukrenkelige, akademiske domenet. Tendensen har gått i én retning: Krav om målbare resultater, transparente systemer og synlig nytteeffekt. Universiteter og høyskoler gjør kraftige innhugg i statsbudsjettene, og samfunnet vil vite hva de holder på med. Den instrumentelle modellen stanger så det ljomer mot de tradisjonelle akademiske dyder: Nytte mot dannelse. Effektivitet mot sannhet. Studentfabrikk mot kvalitativ innsikt. Ledelse og byråkrati mot fri grunnforskning.

Universitetene er ikke alene om å bale med spørsmålet om riktig dose ledelse i forhold til faglig frihet. Dette er spørsmål som opptar de fleste kunnskapsbedrifter, enten det er innen innovativ høyteknologi, kunst og kultur, eller statsfinansiert akademia. Der «produsentene» besitter unik kompetanse fungerer tradisjonell kommandoledelse enda dårligere enn andre steder. Men den omstridte McKinsey-rapporten viste at fremragende universiteter andre steder i verden satser sterkt på strategisk ledelse. Et moderne universitet må bli noe mer enn et «organisert anarki» for å hevde seg internasjonalt, og de mange professorene må finne en plass i denne helheten.

Utover 1970- og 1980-tallet ble professorveldet gradvis oppløst. Inn i styrene på ulike nivå kom lektorer og amanuenser, studenter og administrativt ansatte, og etter hvert også eksterne representanter.

Helt frem til 1989 ble professorer utnevnt av kongen i statsråd. De var embedsmenn og kunne bare avsettes etter dom.

I dag er de ordinære tjenestemenn. Professorene er blitt dusinvare og må til og med forholde seg til sjefer. Det setter mange lærde hoder i kok.

Les også: Hudfletter Universitetet i Oslo

Bare én av 96 er norsk

- Vi skrek til hverandre og var ferdige med det (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.