Da aldersgrensen på 70 år fant veien inn i lovregulering av arbeidslivet i 1972, kunne en norsk mann forvente å leve til han var 71. I dag rekker den gjennomsnittlige norske mann nesten å feire 80 år før han takker av.
Kvinners forventede levealder har i samme periode steget fra 77,5 til 83,6 år.
Skulle 70-årsgrensen i arbeidslivet fulgt utviklingen i gjennomsnittlig levealder, tilsier det med andre ord at den i dag burde vært en 77- årsgrense.
Det er åpenbare grunner til at den dramatiske økningen i levealder tilsier at folk står lenger i jobb. På starten av 1970-tallet var det fem yrkesaktive per pensjonist (over 67 år), ifølge Perspektivmeldingen. I 2060 vil det være 2,5.
Når arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) vil ha folk til å jobbe lenger, har han derfor et godt poeng. Ikke minst fordi stadig flere arbeidstagere gir uttrykk for at de ønsker det.
I et møte med arbeidslivets parter denne uken foreslo Eriksson å heve 70-årsgrensen i arbeidsmiljøloven først til 72 år, deretter til 75 år.
Selv om intensjonene er gode, er det tvilsomt om høyere aldersgrense i seg selv vil føre til at særlig mange jobber lenger.
For det første slutter de fleste å jobbe i god tid før de blir 70. Det store frafallet skjer, som Arbeidsdepartementet peker på i sitt høringsnotat, fra fylte 60 år og utover. Ved fylte 70 år er bare ti prosent fortsatt i arbeid.
Selv om det finnes forskning som tyder på at økte aldersgrenser også vil kunne påvirke den faktiske pensjonsalderen, viser annen forskning liten effekt. De studiene som påviser en sammenheng, dreier seg ifølge departementet gjennomgående om aldersgrenser i 60-årene, og det er dermed høyst uklart hvor mye de kan fortelle om en grense på 75 år.
Aldersgrensen i arbeidsmiljøloven er heller ingen grense for hvor lenge man får lov til å jobbe, men en grense for oppsigelsesvernet. Er arbeidsgiver enig i at det er en god idé at en 70-åring fortsetter i jobben, står ikke loven i veien for det.
En høyere aldersgrense, advarer NHO i sitt høringssvar, vil derfor kunne føre til flere tunge konfliktsaker og at flere får en avgang fra arbeidslivet som er lite hyggelig. Det samme synspunktet gir LO uttrykk for.
Dessuten vil en aldersgrense på 75 år neppe gjøre bedrifter mer lystne på å ansette eldre arbeidstagere. For å uttrykke det litt brutalt: Hvilken bedrift vil ta sjansen på å ansatte en 65-åring dersom bedriften risikerer ikke å bli kvitt henne før hun fyller 75 år?
Dersom poenget er å få flest mulig til å jobbe så lenge som mulig, finnes det nok av andre muligheter.
Mange bedrifter opererer med særaldersgrenser, typisk 67 år. Kravet til slike ordninger er blant annet at de praktiseres konsekvent. En bedrift kan ikke pensjonere en arbeidstager som ikke fungerer, men som har lyst til å fortsette, og samtidig beholde en som fungerer godt i stillingen.
Dermed risikerer godt motiverte og kompetente seniorer å forsvinne ut av arbeidslivet lenge før de fyller 70 år. Ifølge VG foreslår Eriksson også å fjerne disse grensene.
«Tiden da vi tvangspensjonerer folk ved fylte 67 år, må være forbi,» sier Eriksson til VG. Det er en fin ambisjon.
Det kan imidlertid gjøres uten å heve lovens øvre aldersgrense på 70 år, og er ihvertfall ikke noe argument for å heve den til 75 år.
Det er også pussig at regjeringen har sånn hastverk med aldersgrensen i Arbeidsmiljøloven, når den ikke har gjort noe med den offentlige tjenestepensjonsordningen som oppmuntrer til å gå av med afp ved fylte 62 år.
Når problemet er at 60-åringene forsvinner ut av arbeidslivet, kan ikke det løses ved å sørge for at noen få 70-åringer blir.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.