Oslos tunneler skal oppgraderes til EU-standard. Hovedstaden kan bli en trafikkpropp i fem år. I verste fall vil det ta fire timer å ta seg fra Smestad til Sinsen, advarer Statens vegvesen, og anbefaler buss, bane eller bena.

Nyheten kommer tilsynelatende som en overraskelse. Det burde den ikke være. Dette har norske myndigheter visst siden 29. april for 11 år siden, da EU vedtok direktiv 2004/54/EC om tunnelsikkerhet. Man vedtok også at siste frist for å foreta utbedringene var 2019. Norge strekker seg til deadline og litt over.

Og dette er ikke hvilket som helst EU-direktiv. Blant mer enn 10.000 EU-lover og regler som er innført i Norge gjennom 21 år med EØS-avtalen er tunneldirektivet et av tilsammen to der Norge har fått et substansielt unntak.

Det andre unntaket handler om tran. Norge har fått beholde egne grenseverdier for dioksiner og dioksinlignende PCB fordi «ingen i EU drikker tran».

Nordmenn har fått lov til å kjøre i mindre sikre tunneler enn andre europeere. Etter hardt lobbyarbeid fikk Norge lov til å installere «andre sikkerhetstiltak enn nødutganger» i tunneler som er lengre enn 500 meter. I resten av Europa er nødutgangene påbudt.

EU-direktivet om tunnelsikkerhet ble vedtatt etter den katastrofale brannen i Mont Blanc-tunnelen på grensen mellom Italia og Frankrike i 1999 der 39 mennesker mistet livet, og senere ulykker i Tauern-, og Gotthardtunnelene gjennom Alpene. Konsekvensene – og omkostningene – ved opprusting, belysning og sikring ble etterhvert klare for norske myndigheter. Vi var landet i Europa med flest lange veitunneler, 390 av dem på mer enn 500 meter. 99 lå på hovedveiene der det passerte mer enn 4000 biler i døgnet og som dermed var omfattet av EU-kravene.

Blant de aller dyreste obligatoriske tiltakene var å bygge nødutganger. Norge søkte om unntak. Ikke alle var fornøyde. Justisdepartementets beredskapsavdeling var i 2004 sterkt kritisk til ikke å ha bli rådspurt, etter at Samferdselsdepartementet på egen hånd startet kampanjen for å slippe unna deler av de nye sikkerhetskravene.

Men Norge fikk sitt unntak. I 2007 protesterte den lokale brannsjefen heftig etter at Statens vegvesen brukte unntaket til å droppe nødutganger på den nye E6-tunnelen i Øyer i Gudbrandsdalen – og dermed spare 120 millioner kroner.

Men annen opprusting må til. Nå står Oslo for tur, etter at man har brukt 11 år på å ikke å legge opp til andre løsninger enn propp frem til 2020.

Prosessen forteller om et spesielt trekk ved norsk politikk.

Nye EU-regler som er på vei, blir ikke offentlig debattert. Det skyldes ikke de ansvarlige departementer. Informasjonsinnhentingen i EU-systemet er blitt bedre de siste årene. Både den forrige og den nåværende regjeringen har lagt ned mye arbeid i å kartlegge hva som gjærer i Europaunionens ulike institusjoner. Regjeringsapparatet vet mye om hva som vil treffe oss neste gang.

Men det skaper ikke noen politisk debatt og dermed ingen medieinteresse. Politikerne vet at uansett hva EU finner på, så står de maktesløse. Tunnelunntaket bekrefter de 10.000 andre reglene. For stortingsrepresentantene er det bortkastet politisk energi å debattere noe de uansett må banke gjennom. De fortrenger og holder munn.

Tanken om å melde seg ut av EØS er for spesielt interesserte i Senterpartiet og LOs venstreside. Ideen om å bryte med våre viktigste markeder når næringslivet står foran store omstillinger får stortingsflertallet til å grøsse.

Lysten til å melde Norge inn i EU er lik null.

Lydrikementaliteten er i ferd med å bli et særtrekk ved den norske politiske kulturen.

Og det finnes hverken nødutganger eller lys i enden av tunnelen.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.