De vet at de argumenterer for et system som vanskelig lar seg forsvare i et demokrati. Det er i strid med alt som ellers holdes kjært i folkestyre og demokrati, at posisjonen som statsoverhode går i arv. Så det er ikke lett å argumentere for. Men pinseaften gjorde VGs politiske redaktør Hanne Skartveit et forsøk.
Hun tok utgangspunkt i 1940 og kong Haakons nei.
«Den danskfødte kongen sto opp mot nazistene da mange nordmenn ønsket å bøye nakken for Hitler,» skrev Skartveit og slo fast at kongen «reddet vår ære i 1940».
Kong Haakon sa nei to ganger i 1940. Ingen av gangene var det kongen som sa nei først. Regjeringen Nygaardsvold sa nei til de tyske kravene om overgivelse 9. april. Kongen sa nei 10. april. Han hadde egne sterke synspunkter. Men de sammenfalt med regjeringens og Stortingets.
Kong Haakons andre nei kom i juli 1940. Krefter i Oslo forhandlet med de tyske okkupantene. I forhandlingene ble de presset til å be konge og regjering trekke seg. Kongens nei ble sendt som radiotale 8. juli. Men også denne gangen var det regjeringen som sa nei først. Allerede 24. juni hadde regjeringen sagt nei til at det skulle inngås et samarbeid med de tyske okkupantene der regjering og konge ble ofret.
I Skartveits fremstilling er regjeringen ikke med, slik det ofte er når kongen skal få æren for norsk tapperhet under annen verdenskrig. I hennes versjon står det mellom et ettergivende storting i Oslo og en prinsippfast monark i London. Kongen spilte en viktig rolle, ikke minst som samlende symbol for nasjonen og inspirasjon for motstanden. Men han var ikke en ensom helt. Han spilte på lag med sin regjering.
Skartveit lener seg tungt på biograf Tor Bomann-Larsens fremstilling av historien i sjette bind av Haakon-biografien. «Hans bok er i virkeligheten et sterkt innlegg for fortsatt monarki i Norge,» skriver Skartveit. Det er ikke så rart, når monarkisten Bomann-Larsen er så ensidig begeistret for kongen han skriver om.
Ved siden av kongens nei i 1940 er historien om kong Haakon som «verdens eneste folkevalgte konge» sentral i fortellingen om det norske kongehuset. «Vårt kongehus springer ut av folkeviljen,» skriver Skartveit om folkeavstemningen i 1905.
Hun pakker godt inn at det ikke var en folkeavstemning om statsform, men om å akseptere valget av den danske prins Carl. For Skartveit er visst ikke det så viktig. Men for Gunnar Knudsen, som senere ble statsminister, var det viktig nok til at han i protest gikk av som statsråd.
Skartveit forteller heller ikke noe om hvorfor oppslutningen om prinsen ble så stor. Unionen med Sverige var nettopp oppløst. For Norge var det viktig å sikre landets nye selvstendighet. Og der kom prinsens ektefelle – britiske Maud – inn. Et ja til prins Carl var et ja til en sikkerhetsgaranti fra Storbritannia.
Dette passer dårlig inn i fortellingen om det norske kongehusets spesielt demokratiske legning. VGs politiske redaktør er i selskap med mange når hun ukritisk dyrker den versjonen. Når monarkiets forsvarere står uten prinsipper, tyr de til historiske tilpasninger. Og nostalgi.
«Det er ikke så mange nasjonale symboler som binder oss sammen lenger,» skriver Skartveit som argument for å bevare monarkiet.
Det går an å synes det er trist at ikke alle ser på NRK lenger. Men de fleste synes mediemangfoldet er en fordel. Det går an å synes det er synd at færre går i kirken. Men de fleste mener likevel det var riktig å skille mellom stat og religion. Samfunnet utvikler seg. Norge forandres.
En utfordring i en tid med større mangfold er å finne ut hvordan landet bevarer og utvikler felles identitet og verdier, som toleranse og demokrati. Et statsoverhode har en viktig rolle i det arbeidet. Den som frykter fremtiden, kan klamre seg til en institusjon som tilhørte tiden fra før starten på folkestyret i 1814. Andre kan tenke at en videreutvikling av folkestyret nettopp kan videreutvikle fellesskapet.
Hvis monarkiet ikke klarer seg uten at det pakkes inn i myter og unyansert historiefortelling, er det uansett et dårlig fundament for noe som helst.
Les også: Morna, monarki
Les også: Den frivillige plikt (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.