I flere saker de siste ukene har DN gjennomgått opphavet til landets 300 rikeste personer og vist at to tredjedeler av disse er arvinger, som til sammen har en skattbar formue på 198 milliarder kroner. Den reelle formuen anslås til kanskje det dobbelte.
Jo høyere oppe på listen over de mest formuende en ser, desto flere arvinger finner en. Dette er situasjonen i dag. Men som DN viser, står vi nå overfor en enorm formuesoverføring, minst 600 milliarder kroner, etter hvert som generasjonen fra etterkrigstiden skal gi formuen videre.
Dette er interessante tall som føyer seg til de siste årenes forskning på og gjennomgåelse av økonomisk ulikhet i Norge og årsakene til denne. Ulikheten i Norge øker, og stadig mer formue konsentreres på færre hender. Og ulikheten i Norge er større enn mange kanskje tror. Tiendedelen med høyest nettoformue disponerer nå over halvparten av formuen i Norge. Vi som er blant de resterende 90 prosent av husholdningene, deler på den andre halvparten.
Også blant de aller rikeste er det forskjeller. Den rikeste prosenten eier nesten en fjerdedel av all formue, og den rikeste 0,1 prosenten, cirka 2400 husholdninger, eier 12 prosent av all formue i Norge.
Utviklingen ble forsterket under Solberg-regjeringen. Det er lite mobilitet i toppen av den økonomiske eliten, og, som DN viser, rikdommen går i arv til neste generasjon.
På mange måter er den store formuesoverføringen fra etterkrigstidens babyboomers et gigantisk paradoks. Etterkrigstiden og tiden frem mot 1980 var ei tid preget av betydelig omfordeling og lav ulikhet, som en følge av politiske valg og prioriteringer. I denne perioden ble velferden bygd ut, boligpolitikken hadde en sosial målsetning og skattesystemet var mer omfordelende. Den franske økonomen Thomas Piketty kaller faktisk hele perioden fra 1914 til 1980 «the great redistribution», den store omfordelingen.
Siden har det gått gal vei. I den nyliberale tidsalderen etter 1980 har den aktive, sosialdemokratiske omfordelingspolitikken bremset opp. Resultatet er fremveksten av en overklasse som ligner den vi hadde i fordums tider – en «neo-proprietær» klasse som har rikdom og makt fordi den eier store deler av samfunnets verdier, og dermed også er i en posisjon hvor den får stadig mer av de verdiene.
Den store omfordelingen må i gang igjen. Hvis ikke vil det bli stadig større og større ulikhet. Da må vi først erkjenne at de økonomiske forskjellene har vokst seg for store, og så må vi være villige til å gjennomføre tiltak for å snu dette.
Utgangspunktet burde være godt. I den norske politiske debatten er det tilsynelatende enighet om at det er et mål å ha et samfunn med små forskjeller. Jeg har ikke sett noen politikere eller partier som argumenterer for større økonomisk ulikhet eller som forsvarer at noen skal få større muligheter eller makt i livet enn andre som en følge av formuen sin. Men da burde også alle politiske partier erkjenne at det er et problem at skattesystemet er «regressivt» på toppen, og at de aller rikeste betaler en lavere andel skatt av sin inntekt enn vanlige lønnsmottagere, slik SSBs nyere forskning viser.
Hvis de politiske partiene mener alvor med at Norge skal være et samfunn med små forskjeller, er løsningene klare. I tillegg til en raus velferdsstat og organisert arbeidsliv må skattesystemet omfordele fra de rikeste, gjennom høy formuesskatt og en skatt på de største arvene.
Gjennom budsjettforlikene er SV og regjeringen i gang med å øke formuesskatten. Men fortsatt er det en uforståelig motstand i Sp og Ap mot skatt på arv, til tross for kritikken Ap kom med da den forrige og ikke så treffsikre arveavgiften ble avviklet.
Argumentene for er godt belyst. Det er en effektiv skatt som har få negative konsekvenser sammenlignet med andre skatter, som for eksempel inntektsskatt. Det er også mulig å innføre en skatt på arv med høyt bunnfradrag, SV har foreslått fem eller ti millioner, og bedre verdsettelsesregler enn den forrige arveavgiften.
Skatt på arv vil bidra til mer omfordeling og lavere ulikhet, særlig om det kombineres med reduserte skatter for folk med vanlige og lave inntekter. Og så er det rett og slett rettferdig.
Skatten har heller ikke så mye motstand som Ap og Sp ser ut til å tro. Da SV i 2021 ga Sentio i oppdrag å undersøke folks syn på en mulig ny skatt på arv, viste tallene at 48 prosent av velgerne var helt eller delvis enige i at skat på arv over fem millioner kroner per arving bør innføres.
Kjernen i den politiske målsetningen om et samfunn med små forskjeller er at det er et bedre samfunn for alle, der folk har de samme mulighetene til å forme sitt eget liv og samfunnsutviklingen uavhengig av hvem foreldrene er. Men et slikt samfunn kommer ikke av seg selv.
Prioriterer man bort skatt på arv, prioriterer man landets økonomiske elite.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.