Da det norske folk i desember gispet etter luft på grunn av høye strømpriser, fortalte næringsminister Jan Christian Vestre og klima- og miljøminister Espen Barth Eide til DN 20. desember at de jobbet med en kraftfull «batteripakke» for å få batterifabrikker til Norge. Vestre sa, ifølge DN, at Norge har gode forutsetninger for å lykkes fordi vi «har god tilgang til vannkraft, store arealer og kompetanse». Batterifabrikker bruker mye kraft og vil sysselsette flere tusen personer.
Overskudd på elektrisk kraft og arbeidskraft er ikke det som preger situasjonen, hverken nå eller for utsiktene fremover. Batteriprosjektet er et eksempel på hvor problematisk det kan være når det politisk satses på nye ressurskrevende prosjekter i en økonomi som i utgangspunktet har full kapasitetsutnyttelse.
Vi har normalt et kraftoverskudd i Norge, men det vil raskt kunne spises opp med det som foreligger av planer for bruk i årene fremover. Når vi også er en del av et nordisk kraftmarked, og er knyttet til markedet både i kontinental-Europa og Storbritannia, kan vi heller ikke bare se på egen kraftbalanse.
Overgangen til grønn elektrisitetsproduksjon vil fortsette å være problematisk på kontinentet. I vårt naboland Sverige er batterifabrikken Northvolt allerede etablert. Ifølge Financial Times (FT) vil fabrikken bruke 1,5 prosent av Sveriges samlede elproduksjon. I tillegg står stålprodusenten LKAB foran en stor omlegging til grønn stålproduksjon og gruvedrift. Ifølge FT anslås LKAB da å ville bruke opptil en tredjedel av Sveriges samlede elproduksjon.
Effektene av en slik omlegging er ikke med i NVEs siste fremskrivninger av kraftbalansen i Norden.
Energi blir trolig dyrere i årene fremover enn det vi har vært vant til. Det har vært underkommunisert at det også gjelder grønn energi, ikke bare forurensende. Det er ingenting som heter billig vannkraft lenger. Det er et knapt gode som det gjelder å utnytte effektivt. Skal det bygges batterifabrikker i Norge, må kalkylene baseres på det.
Det norske arbeidsmarkedet kan være i ferd med å endres sammenlignet med slik det har vært de siste 20 årene. Da vi fant oljen og analyserte hvilke effekter det ville ha på norsk økonomi, var det bruken av oljeinntektene en så for seg ville bidra til de største endringene, (St.meld. 25 (1973-74).
Arbeidskraft ble ansett som en gitt størrelse som vokste langsomt ved fødselsoverskudd. Skulle noen næringer vokse, måtte andre reduseres. Bruken av oljeinntekter ville innebære en ekstra innsprøyting av kjøpekraft i økonomien. Det ville drive opp lønningene og skvise ut konkurranseutsatt industri for å gi plass til økt tjenesteproduksjon.
Oljeinntekter gjorde at vi heller kunne importere varer vi før produserte. Vi trengte ikke en så stor eksportindustri.
I stor grad gikk det slik, men i noe mindre grad enn det som ble beregnet tidlig på 1970-tallet. EØS-avtalen integrerte det norske arbeidsmarkedet i EUs, og etter tusenårsskiftet drev oljeboomen opp de norske reallønningene og styrket kronen, slik at vi ble en magnet for arbeidskraft som kom fra EU-land med lavere lønninger. Dermed kunne vi i noen grad kombinere høy oljepengebruk og stor vekst i tjenesteytende næringer, inklusive i offentlig sektor, med en fortsatt relativt betydelig industrisektor.
Stor tilgang på arbeidskraft utenfra bidro til at selv sterk vekst i bruken av oljepenger i liten grad slo ut i høyere inflasjon.
Lønnsforskjellene mellom Norge og landene vi henter arbeidskraft fra, er kraftig redusert de siste syv-åtte årene. De norske reallønningene har nesten stått stille, kronen er svekket med rundt 20 prosent, mens det har vært reallønnsøkninger og bedrede jobbmuligheter i de andre landene.
Da er det ikke overraskende at norske arbeidsgivere, inklusive helseforetak, strever med å lokke tilbake arbeidskraft som reiste hjem mens vi var mest nedstengt.
Stagnasjon og etter hvert nedgang i oljevirksomheten bidrar til at vår tiltrekningskraft på utenlandsk arbeidskraft svekkes. I Norge vil den arbeidsdyktige delen av befolkningen vokse lite, og etter hvert falle.
Trolig vil vi måtte tenke mer og mer som vi gjorde før oljeboomen i forrige tiår: Er det full sysselsetting, vil nye store statlige satsinger føre til lønnspress, inflasjon og renteoppgang, og til at noe annet vil reduseres.
Tjenestesektorens andel av økonomien vil nok fortsette å øke med velstandsutviklingen. Mer presist vet vi at helse- og omsorgssektoren vil måtte økes fordi befolkningen blir eldre. Eller skal statlig initierte og subsidierte industriprosjekter, som vil legge ytterligere press på strømprisene og gi eksportinntekter vi ikke trenger, prioriteres foran?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Det er ingenting som heter billig vannkraft lenger