Det haster å gjøre noe med norske klimagassutslipp. Vi må slippe ut null CO2 allerede innen 2030. Det vil kreve enorme endringer, fort. Mange norske bedrifter går foran i å utvikle og ta i bruk renere og smartere løsninger.
Mye av teknologien vi trenger finnes, men er ennå for dyr og uprøvd til å kommersialiseres og skaleres opp. Usikkerhet om reguleringer og marked forsinker omstillingen enda mer. Derfor etterlyser store deler av norsk næringsliv flere virkemidler og mer retning fra myndighetene.
Akkurat det er i ferd med å skje i stadig flere land. I USA er tanken om at CO2-avgifter alene kan sikre omstillingen, forlatt. Fra Joe Bidens Hvite Hus investeres det i infrastruktur og teknologi som kan fremskynde det grønne skiftet – og skape nye jobber.
Klimamålene Biden presenterte forrige uke er fortsatt ikke høye nok, men likevel mer ambisiøse enn på lenge. I EU stilles stadig strengere krav til dem som selger varer og tjenester, og til deres materialbruk, energikilder, og utslipp.
I Norge er det fortsatt en skillelinje mellom en såkalt nøytral næringspolitikk, der myndighetene utelukkende skal legge til rette for virksom konkurranse innenfor brede klimamål, og en mer retningsgivende politikk, der staten skal peke ut noen mål, og samarbeide med næringslivet om å nå dem. Det siste hører typisk til på venstresiden og er foreslått av fire rødgrønne partier i et felles Agendanotat.
Ola Kvaløy er i Dagens Næringsliv forrige uke stolt talsperson for samfunnsøkonomer «uten politiker-appell» og ønsker at politikere skal lytte mer til dem. Han har relevante innvendinger til økonomen Mariana Mazzucatos siste bok, men han virker mest opptatt av å diskreditere henne på vegne av hele økonomifaget.
Andre økonomer, som Joseph Stieglitz, utforsker i stedet hvordan myndighetenes rolle kan bli bedre og bidra mer til å dytte økonomien i retning av å løse samfunnsutfordringer.
Kvaløy har gode meningsfeller i Civita. Der er det heller ikke så mange forslag til hvordan det grønne skiftet skal foregå. Men retningsgivende næringspolitikk vil de i hvert fall ikke ha. Civita virker mest opptatt av å lage skremmebilder av hvor kaotisk alt vil bli i det øyeblikket Erna Solberg mister regjeringsmakt.
Planen der ser ut til å være å skape et inntrykk av at Oljefondet skal tømmes og staten ta full kontroll over norsk næringsliv.
Civitas Lars Peder Nordbakken, for eksempel, frykter en ukritisk omfavnelse av Mazzucato. Vel, ukritisk omfavnelse er generelt en uting. Sånn sett føyer bekymringen seg inn i en rekke ganske meningsløse advarsler. Som for eksempel at «åpne, polysentriske og konkurranseinviterende prosesser er langt bedre egnet enn lukkede, sentralistiske og statsstyrte metoder.»
Skremmebilder uten egne forslag gir hverken grønt skifte eller ansvarlig pengebruk.
Ola Kvaløy mener at staten ikke «bør drive ordinær forretningsvirksomhet eller planøkonomisk forfordeling av enkeltnæringer». Dette tror jeg de fleste er enige med ham i.
Kristin Clemet advarer i Aftenposten mot større statlig eierskap og mimrer tilbake til 1981, da hun jobbet i Industridepartementet. Hun vil ikke tilbake til fortidens eierskapspolitikk, og det tror jeg ikke så mange andre vil heller.
Men statlig eierskap, helt eller delvis, varig eller midlertidig, er ett av mange virkemidler det er mulig å bruke til å dra økonomien over i grønnere retning. I tillegg kommer offentlige innkjøp, risikokapital, skatter og avgifter, reguleringer og subsidier.
Både Kvaløy og Clemet er bekymret for kostnadene ved en mer målrettet næringspolitikk. Vel, norske bedrifter mottok – før pandemien – hvert år 11 milliarder kroner i næringspolitisk støtte, til forskning, utvikling, testing og skalering av ny teknologi. I tillegg kommer et par milliarder fra CO2-kompensasjonsordningen.
Vi har gunstige skattebetingelser til petroleumsnæringen, og de ble enda gunstigere i fjor, for ikke å snakke om alle de brede støtteordningene som har kommet på plass det siste året. Vi bruker enormt av fellesskapets penger på å hjelpe næringslivet i Norge.
Norsk næringsliv er gode på lobbying og på å få det som de vil.
Jo mindre retning myndighetene gir, desto lettere blir det å gi etter for press fra sterke stemmer i næringslivet selv. I stedet for, slik Kvaløy ønsker, å allokere ressurser effektivt gjennom «desentraliserte og velregulerte markeder», er realiteten like mye at vi både forsinker nødvendige endringer, og deler ut store penger til sterke stemmer.
Omstilling av norsk økonomi er krevende, og debatten trenger høy grad av presisjon og saklighet. Skremmebilder uten egne forslag gir hverken grønt skifte eller ansvarlig pengebruk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.