Nå er det de vanskelige klimatiltakenes tur

La oss ta den gode nyheten først:

Det finnes klimapolitikk der Norge er best i verden.

• Vi ligger an til å nå vårt verdensledende mål om fullstendig elektrisk nybilsalg innen 2025. Det er fordi gode og forutsigbare fordeler til elbilkjøpere har virket.
• Elektrifisering av norsk fergetrafikk har tatt oss fra null til 70 elferger på under ti år. Det har skjedd fordi strenge innkjøpskrav fra stat og fylkeskommuner har satt fart på teknologiutvikling. Oslo blir i år verdens første hovedstad med utslippsfri kollektivtransport på buss, trikk og båt.
• Industrien i Norge er verdensmester i å forbedre seg jevnt og trutt. Norske industribedrifter har kuttet sine klimagassutslipp med mer enn 40 prosent siden 1990. Det handler om gradvis effektivisering og forbedring, om noen nedleggelser og om å ta i bruk teknologi som kutter andre klimagasser enn CO₂.

Den mindre gode nyheten er at det er langt igjen. Verdensmestere til tross; det eneste vi har oppnådd hittil er at økonomien har vokst uten at utslippene har økt.

Nå skal vi et hakk opp. Vi skal fra elbiler til tungtransport og lasteskip. Fra effektivisering i industrien til nye energibærere og karbonfangst. Fra piloter til systemer.

Sagt på en annen måte: Nå er det de vanskelige klimatiltakenes tur.

I august kom nyheten om at regjeringen åpner for elektrifisering av gassanlegget på Melkøya, og for en storstilt kraftutbygging i Finnmark. Tiltaket vil redusere norske klimagassutslipp med 850.000 tonn.

Innvendingene er mange. Men elektrifisering av Melkøya skjer altså fordi klimapolitikken virker. Petroleumssektoren er en del av det europeiske klimakvotesystemet og betaler for sine utslipp der og gjennom den nasjonale CO₂-avgiften. Det gjør det lønnsomt for dem å elektrifisere drift for å kutte utslipp. Var det ikke akkurat det vi ville?

Et dårlig argument mot elektrifisering av Melkøya er å hevde at det gir null effekt å kutte utslipp i industri som inngår i EUs kvotemarked, fordi utslippskvotene da blir tilgjengelige i markedet og kan kjøpes av noen andre. Altså at de bare tyter ut et annet sted. Det stemmer ikke, fordi EUs kvotemarked ikke er en statisk størrelse. Kvotetaket, som setter en øvre grense for utslippene i systemet, vil alltid måtte justeres ut fra den faktiske utviklingen i utslipp og hva som er politisk mulig i Europa. Jo raskere utslippene kuttes i alle land, jo færre kvoter blir det å kjøpe.

Andre motforestillinger er mer reelle.

Hydros aluminiumsfabrikk i Høyanger er et eksempel på hva som venter. Her vil Hydro resirkulere aluminium og på den måten kutte utslipp. De vet at karbonprisen øker, og det samme gjør etterspørselen etter bærekraftige materialer. Da må aluminium lages på nye måter.

Prosjektet trenger kraft, og det vil Hydro skaffe ved å bygge 50 vindturbiner lokalt. Men vindkraftplanene skaper splid og protester og blir kanskje ikke noe av. Her er Høyanger ikke alene.

Sjansen er stor for at det finnes en hissig vindkraftdebatt også et sted nær deg.

De fleste store utslippskutt trenger mye strøm, fordi de skal erstatte fossil energi med fornybar. Kraftproduksjon legger beslag på areal, og vi har allerede ødelagt altfor mye natur. Vi bygger ned skog på størrelse med 7000 fotballbaner hvert år. Det sier seg selv at vi ikke kan fortsette slik.

Dette er ikke et spørsmål om børs eller katedral. Vindmøller og solcellepanel er også avgjørende for å bevare naturen, fordi klimaendringene nå truer med å ødelegge den. Klimakrise er dårlig for naturen, like mye som naturtap forsterker klimakrisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Ja, det er vanskelig. Vanskelige problemer har sjelden enkle løsninger. Men vi kan begynne med dette:

• For det første må vi prioritere strengere hva natur skal brukes til. Motorveier og hytter spiser langt mer natur enn solceller og vindmøller.
• For det andre må vi gjenbruke naturen. Alt som må bygges, må i størst mulig grad plasseres der naturen allerede er bygget ned.
• For det tredje må vi utnytte arealet vi bruker langt bedre. Zero har regnet ut at samlokalisering av industri i industriparker gir 10–30 prosent arealgevinst og sparer 20 prosent energi, sammenlignet med om alle virksomhetene skulle hatt egen tomt og infrastruktur. I tillegg kommer større muligheter for sirkulære løsninger som sparer ressurser.

Det var enklere med den gode, gamle elbilpolitikken. Men også gårsdagens klimapolitikk var modig i sin tid. Den lyktes fordi politikere sto standhaftig ved. Modig var det også å kaste et vanskelig klimatiltak som Melkøya inn i valgkampen.

Det koster å være modig og standhaftig. Men det koster mer å la være.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.